Jul igjen

Ville bare minne alle lesere om at det snart er jul, og at man ikke må glemme å ta litt fri. 

I forbindelse med julehøytiden blir det konsumert ikke så rent lite klementiner i dette landet. For undertegnede begrenser det seg i stor grad til Cevita klementiner, som man blant annet får kjøpt på Meny-butikker.

I den sammenheng vil jeg komme med et klementin-tips jeg oppdaget ved en tilfeldighet for noen år siden. Etter du har skrellet ferdig klementinen, la båtene stå og "hvile" noen minutter, som vist på bildet. Når man så etter en stund setter tennene i klementin-båten, kjenner man at det ytterste skinnet sprekker opp, litt på samme måte som når man spiser en drue. Denne effekten ved at det ytterste skinnet er noe tørket opp, setter undertegnede stor pris på. Just try it!

Sånn ellers....ha en fortreffelig julehøytid.

Doktor Meny

Som tidligere nevnt så setter jeg stor pris på å vandre hyllelangs på Meny Hillevåg. Det forhindrer meg dog ikke å se på denne dagligvarebutikken med et kritisk blikk. 

Så også idag, da jeg kunne lese, etter min smak, i overkant mye og detaljert produktinformasjon om tranebærenes fortreffelighet. 

Jeg vet at opplysningene vi blir til del her er til vårt eget beste, men jeg fikk rett og slett ikke så veldig lyst på noe frukt etter å ha lest dette, helt sikkert velmenende, produkttipset.

Èn uke etter operasjon

De verste knutene er som vi ser borte, men leggen er fortsatt ganske øm og hoven.  Å stå stille for lenge, fører til store ubehageligheter i form av et massivt trykk nederst i leggen. Dette trykket avtar hvis jeg går, da musklene presser blodet tilbake til hjertet, eller at jeg sitter med benet høyt.

Etter sykehusets anbefaling, har jeg nå gått til innkjøp av en støttestrømpe. Dette plagget var å få tak i hos Stavanger Helsehus fikk jeg vite. Et populært sted for byens eldre kvinner viste det seg, uten at jeg ble veldig overrasket over det. Det imidlertid ingen fortalte meg var at denne helt ordinære strømpen kostet hele 800 kroner. Da kvinnen bak disken forkynte hva jeg måtte betale, hadde jeg allerede kortet klart, og da er det jo som kjent for sent å trekke seg.

Riktignok går strømpen helt opp over lårene, men hofteholdere fulgte altså ikke med. Denne svært tettsittende strømpen skal hjelpe til med å unngå at det dannes et for stort trykk nederst i benet, og det anbefales å bruke plagget i ca seks måneder etter operasjon.

Jeg vet det blir mye åreknute-prat for tiden, men det er faktisk veldig lite annet å berette om. Jeg har nå vært borte fra jobb i en uke, og det har vært til tider usedvanlig kjedelig. Planen er å forsøke seg på jobb i morgen, så får vi se hvordan det går.

Sauda sykehus

Hva skal man si om dette sykehuset? For det første må det være ett av norges minste i sitt slag. FOR lite for myndighetene er det ting som tyder på, da det meste av virksomheten på sykehuset blir lagt ned iløpet av januar 2008. Dette hadde personalet nylig blitt informert om, og jeg merket en litt nedtrykt stemning.

På tross av dette ble jeg mottatt svært godt på Sauda sykehus og de gjorde det aller meste for at jeg og romkamerat Jan skulle trives.

Trivelige Jan viste seg å være en vinteridrett- og håndball-entusiast av de helt sjeldne. Samme kvelden vi to delte på rom 201, spilte de alltid like positive håndballjentene VM-kamp mot Østerrike, og dette hadde naturligvis Jan veldig lyst å få med seg. Han fikk den noe tilårskomne pleieren til å lete etter et reise-tv vi kunne se begivenheten på, og ikke lenge etter kom hun jammen ikke trillende inn med en tv. 

Der lå vi da, i hver sin seng med benet høyt, spisende på hvert vårt kyllinglår og så på håndball og halve Jakten På Kjærligheten. Hyggelig det...

Som nevnt i et tidligere innlegg, ønsket jeg å finne ut om jeg var norges yngste mannlige åreknutepasient. Jeg kan nok ikke smykke meg med den gjeve tittelen, men fant ut svært lite utover det. 

Jeg spurte damen, som forøvrig fikk det tvilsomme oppdraget å barbere hele benet mitt, om det noengang hadde vært noen mannlige åreknutepasienter under tretti år innom avdelingen. Hun humret ganske godt når jeg spurte om dette, og jeg fikk dermed en klar fornemmelse av at jeg ikke akkurat var gjennomsnittspasienten. Allikevel virket hun oppriktig når hun sa at jeg langt fra var den yngste, uten at hun kunne fremlegge noen statistikk på dette.

Hvis døgnet mitt på Sauda sykehus er representativt for resten av helse-Norge, så har vi ingenting å klage over. Jeg tror imidlertid at det er få sykehus hvor pleierne har så god tid til sine pasienter som i Sauda. Jeg kjenner det gjør meg trist at jeg er en av de siste som fikk kjenne varmen og gjestfriheten til Kjersti, Aud og alle de andre. Lykke til med hva dere måtte finne på i fremtiden. 

 

Sauda

Etter nærmest ett døgn i Sauda, er jeg tilbake på Storhaug. Sauda, denne byen som få andre blir assosiert med industrialiseringen i begynnelsen av 1900-tallet. Selv om smelteverket fortsatt er kommunens neste største arbeidsgiver, etter kommunen, har byen de senere år vært mest kjent som hjemstedet til Bjørn Eidsvåg og kanskje i noe mindre grad for sitt eminente cheerleading-team.

Målet mitt med turen til Sauda, var som kjent å kvitte meg med en åreknute. Etter båttur fra Stavanger til Hebnes, buss fra Hebnes til Ropeid, skifte av buss på Ropeid, kom jeg meg  endelig til Sauda sykehus. Etter tildeling av seng, ble hele høyrebenet fra vrist til over lysken, barbert til det ugjenkjennelige og jeg ble igjen plassert i senga for å vente på tur. På rommet hadde jeg heldigvis selskap, i form av den svært joviale mureren Jan fra Sauda. Han skulle også opereres for åreknuter, og jobbet, ikke overraskende, på smelteverket.

Det ble etterhvert tid for inngrep og kirurgen mente at i tillegg til å gå inn i selve leggen, måtte han snitte seg inn i lysken. Det var der hovedproblemet lå mente han. Slapp av, jeg skal ikke gjengi noen bilder fra det området.

Operasjonen startet og det var i tillegg til kirurg og anestesi-sykepleier, to andre sykepleiere i arbeid. I begynnelsen var jeg lokalbedøvet, men det skal sies at jeg i tillegg var svært omtåket. Ca tre sekunder etter at anestesi-sykepleieren sa at "nå vil du nok snart kjenne det litt i hodet" hadde jeg store fokuseringsvansker kan du si, og jeg hadde nok gått med på det meste. Siste jeg husker, er at masken står rett over ansiktet på meg. I ettertid fikk jeg vite at det var da jeg ble tildelt full narkose. Kirurgen gikk inn i lysken, og bokstavelig talt dro ut hele den svære venen som hadde skapt problemene i leggen. Hyggelige bilder på netthinnen nå...

Nå i ettertid, så er ikke formen strålende vil jeg si. Første natta, som jeg måtte tilbringe i Sauda, sov jeg ca ingenting. Jeg og min nå gode samtalepartner Jan, la oss til ro ca kl 2200. Første gang jeg våknet opp etter at jeg trodde jeg hadde sovet og lurte på "nå kan det kanskje nærme seg morgen", var klokken 2330...

Det ble faktisk morgen dette døgnet også, og klokken 0700 satt jeg på bussen på vei til Ropeid hvor båten skulle ta meg videre til Stavanger. Ikke veldig behagelig tur, da offentlige fremkomstmidler ikke nødvendigvis legger forholdene til rette for folk som foretrekker å ha benet høyt. 

Ca tre timer senere var jeg på plass i lenestolen hjemme, med benet høyt. Usikkert hvor lenge jeg blir hjemme, men kirurgen sykemeldte meg frem til jul, uten at jeg ser for meg at det blir aktuelt. Ikke har jeg tid heller...Blir uansett hjemme ut uken, så julebukker er hjertelig velkomne, men julebaksten må de selv sørge for.

Som sagt, formen kunne vært bedre, men absolutt verre også. Det er noe smertefullt i sårene naturlig nok, og natta som var sørger vel også for en litt dårlig form.

Billedlige beviser kommer senere, da leggen foreløpig er bandasjert. God natt.

Åreknute

Her har vi altså den tidligere omtalte leggen med en godt utviklet åreknute. Først og fremst så ser ikke dette bra ut, og Wikipedia beskriver det veldig flott synes jeg;
"De kraftige tegningene av fortykkede blodårer kan pasienten føle som kosmetisk skjemmende og det kan hindre pasienten i livsutfoldelse som bading og sport/treningsaktiviteter der kortbukser er det naturlige antrekket."
Så sant, så sant.
For min del handler altså dette mest om det kosmetiske, og etter en konsultasjon med min fastlege i høst, så ble det bestemt at nå skulle leggen under kniven. I 

Stavangerområdet brukes sykehuset i Sauda til slike mindre inngrep, 
og i morgen den dag faktisk, er jeg på vei til Sauda sykehus. Etter båt og buss, så ankommer jeg etter planen Sauda klokken ti på formiddagen, hvor inngrepet vil forløpe samme dag. Alt etter hvordan formen er så kan jeg reise hjem samme dag, eller jeg kan ligge over. Etter at jeg ble kontaktet av personalet ved Sauda sykehus, så er jeg veldig lysten på å overnatte. Fikk et svært hyggelig brev i posten om innleggelsesdag og klokkeslett og det var tydeligvis lagt stor vekt på at pasienten skulle føle seg 

velkommen. I konvolutten var det også lagt ved et skriv om hva
som skal skje på sykehuset. Et nydelig skriv som var skrevet på rim. Nesten rørende. 

Grunnen til at jeg legger ut det lite attraktive bildet av min høyre legg, er naturligvis at vi alle i etterkant kan vurdere resultatet. Jeg skal rett og slett gi en brutalt ærlig tilbakemelding om hvordan jeg blir behandlet av helse-Norge når jeg nå overlater kroppen min til dette bygdesykehuset.

Som nevnt igår, så er ikke menn rundt de tretti de som oftest lider av åreknuter for å si det forsiktig. Noe av det mest spennende med dette eksperimentet, blir derfor å høre personalet i Sauda sine erfaringer. Har de noensinne hatt en såpass ung mann som åreknutepasient?

Jeg kjenner jeg har mange ubesvarte spørsmål, som jeg håper blir besvart iløpet av oppholdet i Sauda...

Forhåpentligvis er ikke formen altfor dårlig når jeg returnerer, slik at jeg både kan gi en oppdatering her, og at jeg kan komme meg tilbake i jobb snarest. Jeg regner allikevel med å være sykemeldt ut uken. Hvis jeg dog ikke har gitt en oppdatering her før førstkommende helg, hadde jeg satt pris på om noen  stakk en tur inn for å sjekke tilstanden...

Alder

Hvor gammel er jeg egentlig? Den mest anerkjente måten å finne ut sin egen alder på, er å ta årstallet man lever i nu og subtrahere årstallet man ble født i. For min del blir regnstykket 
seende slik ut;
2007-1976=31
Det tallet virker unektelig noe lavt når jeg forteller at jeg over flere år har utviklet et i overkant høyt hårfeste, favorittsjokoladen min er kokesjokolade og jeg finner det naturlig å dyppe småkaker i kaffen.

Og ikke nok med det, og nå kommer vi til hovedpoenget...I likhet med det høye hårfestet, så har jeg de senere år utviklet en markant blodåre på høyre legg, bedre kjent som åreknute. Åreknuter utvikles ved at venene i bena utvider seg under huden og danner tykkere årer som slynger seg under huden og eventuelt danner små felt som et nøste av blodårer.

Medisinsk trenede lesere vil muligens argumentere mot at åreknuter ikke er noe typisk  alderdomstegn, men noen barnesykdom er det definitivt ikke. Lidelsen er derimot kjent som en typisk kvinnelidelse, ofte i forbindelse med graviditet. At jeg, en mann på 31, har utviklet denne lidelsen, vil jeg derfor beskrive som høyst oppsiktsvekkende.

Hvis du synes dette ble for sterk kost og at litt for mange intimitetssoner ble tråkket over, må jeg be deg holde deg unna denne nyhetsformidleren i morgen. Da vil nemlig billedlig bevis for denne velutviklede blodåren være tilgjengelig på denne siden. Det vil også bli lagt frem en plan for hvordan denne åreknuten medisinsk skal knyttes opp, og jeg håper også og finne ut om jeg er norges yngste mannlige åreknutepasient.

Julekalender

Svært sjarmerende brev og tjuefire små innpakkede gaver kom i posten fra sørlandet i helgen;

På fabrikktest i Molde idag...

...i snø og null grader. Trivelig

Kulturhjørnet II

Ny utgave av Kulturhjørnet og nok en gang er åstedet Tou Scene. Én lørdag i måneden arrangeres Tou Natt, et arrangement hvor det fra klokken tjueen og utover serveres opplesing, videokunst, dans og i all hovedsak musikalske konserter.
Lørdag syttende november gikk det tolvte arrangementet av stabelen, og jeg var der. Denne lørdagen startet med en fortellerforestilling av Liv Brita og Thomas. Temaet for denne fortellerforestillingen var "Cardia" som betyr hjerte. Den dreadlocksbefengte Liv Brita startet med å fortelle en historie om, ikke overraskende, kjærlighet. Historien handlet i korte trekk om en kvinne som havnet på havets bunn pga at hun ikke ville ekte den mannen 
faren hadde bestemt. 
Der på havets bunn begynte fiskene så smått å ta seg til rette, og om ikke lenge hadde jommen fiskene spist opp hele jenta, så bare skjelettet satt igjen. Over havets bunn, og tilogmed over havets overflate, 

satt det en kar i en båt og fisket. Dette skjedde etter at fiskene hadde spist opp den ulykkelige jenta, så denne karen fikk jenta naturligvis på kroken, bokstavelig talt. At han ble overrasket når han dro byttet over bord, ville være feil, da vettskremt nok vil være mer riktig. Han la på sprang mot huset sitt, med skjelettet halsende bak. Da de kom innomhus begge to, så imidlertid mannen at 
skjelettet var vel så vettskremt,
og av en eller annen grunn slo han seg til ro med dette da historien forteller oss at han la seg til å sove. Da han hadde sovnet begynte skjelettet og røre på seg igjen, og det var naturligvis hjertet til mannen det var ute etter. Hjertet ble ganske elegant hentet ut ved å dytte skjeletthånda gjennom brystet på mannen, og etter at skjelettet hadde ført det bankende hjertet rundt sin egen kropp, begynte vev og hud og dukke opp igjen. Etter en kort seanse med hjertet og skjelettet, var skjelettet igjen blitt til den nydeligste kvinne. Da hun bokstavelig talt hadde tatt 
hjertet til mannen, er det vel ingen
overraskelse at de levde sammen i overskuelig fremtid.
En ikke veldig spennende eller overraskende historie, selv om Liv Brita gjorde en levende fremføring gjennom 
sin innlevelse og sitt ramsalte,
nordnorske språk.
Neste var Thomas som fortalte om leiligheten sin i England og om den gamle mannen i tøfler og slåbrok han leide hos. Thomas fremføring bar preg av i overkant mye inspirasjon fra dialoger sist hørt og sett på Fjernsynsteatret. Kort fortalt en noe flau fremføring over en svært lite spennende tekst. Etter dette var det klart for Poor Edward. Beklageligvis fikk jeg ikke med meg starten på denne konserten, men Poor Edward besto av to unge menn med hver sin

kassegitar og hver sin stemme.

De fremførte til tider svært melodiøse låter som umiddelbart fikk meg til å tenke på singer/songwriters som Tom McRae, Damien Rice og den gjengen der. Ikke nødvendigvis veldig spennende og nyskapende, men nedtonet og melankolsk og de ga meg en fin halvtime. Fototjenesten denne kvelden ga meg ikke de beste bildene, men her er ihvertfall omrisset av de to guttene.

Umiddelbart etter at Poor Edward hadde spilt siste strofe, var det ny fremføring på scene 2, hvor rapperen, poeten og poesislam-mesteren Atlars skulle få relativt frie tøyler. Hans noe slentrende fremtoning kommer kanskje ikke så godt frem på det kornete bildet under, men det for holde før du opplever denne mannen live

Denne unge mannen er vel egentlig rapper, men etter å ha vært representert i NM i poesislam to år på rad, har han også gjort en karriere ut av det.

Han fremfører sine velformulerte, samfunnskritiske tekster med en presisjon og rytme som ikke gjør det pinlig å høre på, faktisk veldig underholdende og til ettertanke. 

Siste band på scenen var Stonefish Brigade. Dette bandet hadde jeg sett frem til etter å ha lest forhåndsomtalen.

Der ble det påstått at dette skulle ligge i landskapet Nick Cave, Johnny Cash og Leonard Cohen. Fristende? Jada. 

Og de innfridde mine forventninger, selv om jeg følte en sterkere Madrugada-referanse enn Leonard Cohen, ihvertfall slik de fremsto live. Vokalisten hadde en upåklagelig stemme i Johnny Cash-landskapet, mens gitaristen var av det energiske slaget, nærmest som en Sondre Lerche på speed. Det hørtes forøvrig ut som en veldig, veldig irriterende person...

Vokalisten nevnte et sted iløpet av konserten at de vanligvis var hele syv personer i bandet. På bildet kan du skimte fire personer, noe som betyr at, ganske riktig, tre personer manglet. 

Som sagt dette var et hyggelig bekjentskap og selv om jeg under konserten kjente at dette vil jeg få svi for i morgen i form av øresus, så ble jeg sittende på krakken min. 

Stonefish Brigade markerte slutten på programmet, før de som hadde danskeskoene på kunne prøve ut sine siste moves etter rytmene til DJ Friendly (kjent fra selveste NRK).

Undertegnede lot ikke fristelsen ta overhånd og konstaterte en trivelig avslutning på nok en Tou Natt.

Observasjoner i Oslo & Liverpool

Finfin sykkelhjelm på Grønland



Good luck with getting that out!



Skuffende lite demonstrations foran Stortinget denne lørdagsformiddagen. Men hvem vet hva de to tilårskomne vennindene i bakgrunnen brygger på...



Herlig mannlig massasje mellom to av Oslos løsere fugler



Think I got the message!

Oslo-visitas

I forbindelse med min avvikling av opptjent ferie, var jeg fra andre til femte november for en stakket stund tilbake i mitt kjære Oslo. Oslo-besøket var opptakten til en lengre reise til vår gamle allierte England, hvor jeg holdt hus fra sjette til ellevte november.
Bortsett fra et svært uheldig sluttresultat innen fotballsporten, ga Oslo-besøket meg utelukkende gode opplevelser. Hyggelige, sosiale lag med gamle venner, kultur og fornøyelige observasjoner sørget for det.
Kjendis-spotting er naturlig å bedrive når man er i Oslo, og da særlig kjendiser man nesten har glemt og kanskje burde ha glemt. Av ansikter jeg dro kjensel på var tidligere Idol-programleder Kåre Magnus Bergh, Tramteatrets Anders Rogg og 
Beat For Beat pianist Gisle Børge
Styve. Kronjuvelen derimot var Dagsrevy-veteranen Åsulv Edland. Om han fortsatt er på NRK-huset eller om han, fortjent nok, har trådd inn i pensjonistenes rekker, er for meg usikkert. En iøyefallende allværsjakke hadde han ihvertfall på seg da han steg inn Litteraturhuset i Wergelandsveien. Fikk dessverre ikke tatt bilde av denne legenden, da han forsvant før jeg fikk synet tilbake etter møtet med allværsjakken.
Som nevnt befant jeg meg på Litteraturhuset og nøt en kopp svartmalt kaffe denne formiddagen. På trappen utenfor Litteraturhuset ble jeg fanget av en utstilling som så slik ut;

Et fascinerende skue.
Etter det jeg skjønte var denne oppstillingen av en rekke forskjellige høyhælte sko, samtidskunstutstillingen "Hovedsentralen For Høyhæla Sko." Fant ikke helt ut hva symbolikken var, 
men høyhælte sko er jo i det minste flott å se på. 
Så lenge jeg slipper å gå med dem...

En hedersmand

Det er det han er, den joviale dansken Jesper Brieuc Madsen. Han var frem til idag min arbeidskollega, nå er han bare min venn. Dansken skal nå gi litt mer av sin tid til sin danske pige i Esbjerg, etter at han idag hadde sin siste arbeidsdag hos Aker Kværner.
Takk for din vilje til å dele din kunnskap, takk for din sedvanlige danske væremåte, takk for dine danske bon-bons og takk for det herlige danske sprog.

Lykke til med alt du måtte foreta deg senere i livet. Vi treffes igjen.



Her ser vi Jesper ved arbeidspulten sin. En arbeidspult som til tider har vært LANGT mer kaotisk enn bildet antyder

Kulturhjørnet I

Gratulerer, du har nettopp funnet et nytt hjørne hos Terjes. Planen er at dette hjørnet på uregelmessig basis, skal beskrive de kulturaktiviteter forfatteren til enhver tid skulle delta i. En svært subjektiv og brutal tilbakemelding til kulturlivet altså.
Hvilke kulturaktiviteter snakker vi om? I og med at mitt prefererte kulturuttrykk er konserten, så vil nok det gjenspeile 
seg i innholdet i Kulturhjørnet,
men også utstillinger av forskjellig art, performancekunst, filmer og mer avantgardistisk kunst vil bli dekket. Åstedet for mange av aktivitetene vil være Tou Scene. Det henger sammen med 
at forfatteren trives svært
godt her, i tillegg til at variasjonen av kunst- og uttrykksformer som
får sin scene her, er unik i Stavanger.

Det første besøket i Kulturhjørnet tar oss tilbake til nettopp Tou Scene lørdag 27 oktober 2007. Der var det klart for en kveld fyllt med elektronika, en musikksjanger som rommer meget. Deler av denne sjangeren har jeg trykket til mitt bryst de siste årene, men de tre gruppene som skulle ta oss gjennom denne kvelden var ukjente for meg, så ingen kan beskylde meg for å være forutinntatt. Jeg ankom stedet cirka klokken tjueen, da var det dessverre som vanlig, ganske god plass i lokalene til gamle Tou bryggeri.
Etter å ha sittet og pratet med mannen bak baren om dette og hint i cirka en time, var det klart for kveldens første utøvere; Pål Asle Pettersen & Anders Gjerde.
Ja, dette var faktisk navnet på dette bandet. Utrolig lite elektronikaish og tydelig manglende, internasjonale ambisjoner der altså.
Deres fremtreden på scenen var ganske spesiell, da Pål Asle og Anders satt på scenegulvet så og si under hele konserten og flikket på sine Macintosh'er. Lybildet var en relativt statisk lydvegg , ispedd elektroniske loop'er, trillende fløytespilling og en særs utradisjonell 
traktering av fiolininstrumentet. Dette skapte
til tider en ganske fornøyelig sinnstemning hos undertegnede, og jeg fant meg selv å trampe takten, før enn eller annen loop sørget for å endre lydbildet fullstendig.
Innslaget av fiolin og fløyte gjorde sitt til at dette til tider var veldig iørefallende, og kvelden hadde fått en flott start. 
Under kan duoen skimtes i aksjon på gulvet. Bildet antyder også det noe sparsommelige publikumsfremmøte.



Nestemann ut var enmannsorkesteret Vasøk. Denne unge mannen sto under hele konserten fremoverbøyd bak sin Macintosh og skapte det jeg vil kalle et tradisjonelt 
elektronisk lydbilde. Et lydbilde vi har hørt fra utallige mainstream-DJ's tidligere, og som jeg synes var urkjedelig. Der Pål Asle og Anders klarte å krydre musikken sin med utradisjonelle virkemidler, ble dette for forutsigbart og lite nyskapende. Heldigvis plukket han seg av scenen rimelig kvikt, forhåpentligvis for å komme seg hjem og øve.

Siste band på programmet var bandet Modan Garu. Modan Garu med den velrenommerte forfatteren Tore Renberg bak noen av tangentene. Noen har prøvd å beskrive musikken til Modan Garu som retro-futuristisk elektropop som fyller det gapende tomrommet mellom Pet Shop Boys og 
Ingmar Bergman. Det retrofuturistiske gir deg følelsen av at "dette er gammelt, men de som lagde det trodde det skulle gi et bilde av fremtiden". Det stemmer godt når de mannlige medlemmene av Modan Garu pøser ut svært dansbare synth-akkorder, begge ikledd i noe som ser ut som sølvjakker, slike sølvjakker alle fremtidsvisjoner var basert på på sytti- og åttitallet.  
Når man i tillegg til synth-akkordene blander inn den nærmest hypnotiserende stemmen til Elisabeth Røise, høres dette veldig flott ut. Spesielt singelen "Foxhunting For The Future" er et lite mesterverk. At de også mestrer den noe ukjente sjangeren elektro-ballade, viser de til fulle når de gjør en tåredryppende versjon av Billy Bragg-klassikeren "St Swithin's Day".

En bra kveld i det elektroniske lydlandskapet sett under ett vil jeg si. Problemet med denne sjangeren er at 
når det først er kjedelig og dårlig,
er det så uendelig kjedelig og dårlig. Blir også litt slitsomt å bare
LYTTE og ikke gi hjernen pause ved å kaste seg ut i en hemningsløs dans, noe jeg altså ikke gjorde.

Følg med på denne siden for neste utgave av dette subhjørnet, uvisst når det blir.

Jaffa Cakes Orange...

Dette produktet har de senere år utviklet seg til å bli en viktig del av mitt kosthold. Dette produktet som man ikke helt klarer å sette i bås. Er det en kjeks eller er det en liten kake? Denne forvirringen er global, da produktet på engelsk heter Jaffa Cakes, mens i norsk språkdrakt endrer produktet seg til en kjeks, altså Jaffa Kjeks. Fascinerende i seg selv.
For meg så er allikevel det mest fascinerende den imponerende suge-evnen dette produktet har. Overtrukket med den deiligste, mørke sjokolade, fylt av ett utsøkt appelsinfyll, så kommer det i bånn det man vel kan kalle kaken eller kjeksen. Denne kaken kan best sammenlignes med en svamp, både i utseende og konsistens. Denne suge-evnen kommer virkelig til sin rett idet man dupper den raskt ned i en kopp varm kaffe (gjerne Frieles Cafe Noir). Det som skjer er at "svampen" blir gjennomtrukket av kaffe. Etter at det raske kaffedykket er utført, er det
nærmest en nødvendighet å få hele kaka inn i munnen i ett jafs, da den tenderer mot å bli litt slapp kan du si. Når man først har fått inn alt i munnen, er det bare å lene seg tilbake og la produktet leve sitt eget liv på tunga.

Under ser dere bilde av det produktet jeg har snakket om. Det som er viktig her, er at dette er av merket LU...



...og da har vi kommet frem til essensen ved innlegget; Hvor er LU Jaffa Cakes Orange blitt av? Og i særdeleshet 300 gramspakningen. Jada, jeg finner fortsatt Jaffa Cakes i butikken, men ikke av merket LU.
Det begynte for noen måneder siden da enkelte butikker byttet ut produktet med noe de kalte Jaffa Mini, altså mye mindre Jaffa Kjeks. De var OK de, men mengden appelsinfyll var tydeligvis det som måtte vike i Mini-utgaven, så det ble i overkant tørt, noe selv ikke den inntrukne kaffen kunne gjøre noe med.
Etterhvert prøvde LU seg også med produktet Jaffa Cakes Forest Fruit, uten at undertegnede ble nevneverdig tilfredsstilt av det.
En stund etter det, ble dette Forest Fruit produktet fjernet, forståelig nok, fra butikkhyllene. I senere tid har det dukket opp erstatninger, men ikke fra LU. Merker som Bisca og First Price dominerer nå Jaffa Cakes-segmentet, og jeg har sjekket ut med en rekke matvarekjeder for å si det sånn. 
Disse merkene er OK, men det er ingen som helt 
kan måle seg med LU.
Faktum er nå at det er måneder siden jeg har sett mitt favorittprodukt fra LU. Sist jeg observerte produktet var på en Statoil-stasjon på Ganddal våren 2007, hvor de faktisk hadde noen 150 gramspakninger liggende...

Idag bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk på å komme til bunns i saken. Første grep var å ta turen til Meny Hillevåg.
Jeg pleier å besøke denne butikken tidlig lørdag formiddag, før det blir altfor crowded og før smaksprøvene blir altfor dvaske. På Meny Hillevåg er det god plass, godt utvalg i alle slags kategorier (bortsett fra Jaffa Cakes) og ikke minst en eksellent ferskvaredisk. Det var ved denne ferskvaredisken 
jeg idag tilfeldigvis befant meg ved siden av en elegant, eldre herre. Jeg må si jeg ble noe overrasket når jeg hørte spørsmålet han stilte den unge piken i Meny-kostyme;
"Fasan....e det slutt på den?" Rådvillheten i den unge pikens ansikt, var ikke til å ta feil av;
"Hvor i alle dager er fasan-avdelingen i denne sjappa??" Hva som skjedde videre vet jeg ikke, 
men jeg tok meg ihvertfall videre til Jaffa Cakes-avdelingen. Der fikk jeg påkalt oppmerksomheten til nok en kvinnelig Meny-ansatt. Jeg spurte rett ut om hun visste hva som var skjedd med LU Jaffa Cakes. Forklaringen hennes om at det nok skyldtes dårlig salg og at produktet nok hadde gått ut av produksjon, fattet jeg ikke umiddelbart veldig stor tillit til. Spesielt når man tenker på de summene jeg har bidratt med.
Skjønte at det ikke var stor hjelp i betjeningen, så jeg tok skjeen i egen hånd. Etter å ha sett på pakningen på andre LU-produkter, lokaliserte jeg en web-adresse til LU Norge. Et godt utgangspunkt.

Neste steg for å komme til bunns i denne saken, ble gjort etter jeg kom hjem. Ved hjelp av verdensveven og den tidligere nevnte web-adressen naturligvis.
Riktignok ble jeg videresendt til en dansk side når jeg skulle ta elektronisk kontakt med LU Norge, men mail er sendt hvor jeg ber om en forklaring på hvorfor det norske folk er blitt fratatt denne kaken, eller var det kjeksen?

Oppdatering av denne viktige saken, blir naturligvis bloggført her når jeg eventuelt måtte høre fra LU Norge.

Kurs i presentasjonsteknikk

Til tross for en uortodoks positur på bergenskvinnen og dagens foredragsholder Marianne fra Visma....selv en kommunikator som undertegnede plukket opp ett og annet tips under dagens seanse.

Min favorittoptiker

Kvinnen du ser utføre sitt daglige virke på bildet, er en av handelsstanden i Stavanger sine beste medarbeidere. Denne driftige kvinnen heter Marcela, opprinnelig fra Colombia, og tjener til livets opphold hos optikerkjeden Brilleland, lokalisert i Kirkegaten 28.
Marcela, dette usedvanlig sjarmerende mennesket kom inn i livet mitt for omtrent ett år siden, og etter det første besøket har jeg gledet meg som et lite barn til neste linsetime. 
Hver gang jeg går ut av døren og ut i Kirkegaten er jeg i strålende humør pga hennes ekte og levende ansikt og hennes sjarmerende, gebrokne norsk. Den halvtimen i stolen hos Marcela hvor jeg
lurer på "er det en P eller er det en F? Jeg sier F jeg..." eller om det er best å se på grønn eller rød bakgrunn, er som en liten ferie hvor alt annet er underordnet.

Idag var møtet ekstra spesielt, siden jeg etter mange år kastet dagslinsene 1-day ACUVUE på båten, og gikk over til månedslinsene med det kjappe og greie navnet 
iWear XR Supreme.
Naturligvis etter anbefaling fra Marcela. Må nok snart inn å kjøpe mer linsevæske...

hvem er dette mennesket?

Terje er mitt navn, og for tiden bor jeg i Stavanger. Det har jeg gjort siden august 2006. Stavanger er en storveis by på mange måter, og ikke så storveis på andre måter. Ikke ulikt de andre knapt 100 byene i Norge antar jeg.

Jeg har vært så heldig å havne i samme familie som en bror og en søster i tillegg til min kjære mor. De senere årene har mine søsken sogar gitt meg en svoger og en svigerinne. Som om ikke det var nok, så har disse to team'ene skaffet meg tre nieser i alderen åtte til godt og vel halvannet år. Jeg forteller det nok ganske sporadisk, men jeg er svært glad i dem alle.
Å være onkel er usedvanlig trivelig og jeg kunne ikke bedt om noen bedre og mer underholdende onkelunger. De to eldste har uttalt at de synes jeg er litt barnslig og lurer
svært på hvor jeg har mistet håret, mens den yngste nettopp har lært å si noe som ligner på mitt navn. Det holder i massevis for å sjarmere meg.

"jasså...

...så han skal begynne å blogge nå? Bare 3 år etter at alle andre begynte liksom. For en premiedust."

Javel, mulig at jeg ikke er først ut av startblokkene, men du sitter 
allikevel og leser det den premiedusten skriver, så the joke's on you.

Uansett, velkommen skal du være!
Til tross for den noe kvasse innledningen, så er målet at denne 
plassen skal være et fristed fra samfunnets urimelige krav om til enhver tid å prestere, fra det bakstreverske og det som bare er trist. Her skal man ikke måtte gå igjennom tunge byråkratiske prosesser for å få lov til være, og ingen skal stå i fare for å bli stemt ut (hvis leserantallet VIRKELIG når rock bottom, er det mulig jeg må gå tilbake på det siste punktet for å skape litt falsk entusiasme).

Hvordan jeg skal klare å oppnå at leserne nærmest oppnår nirvana her inne, er selv jeg ganske spent på. Innholdet vil nok sprike fra episoder i forfatterens liv som forfatteren av en eller annen grunn finner formålstjenlig å poste og generell forbrukerinformasjon.

--hmm, "generell forbrukerinformasjon..." hvis ikke det er nirvana-material, så vet ikke jeg--