Kulturhjørnet I

Gratulerer, du har nettopp funnet et nytt hjørne hos Terjes. Planen er at dette hjørnet på uregelmessig basis, skal beskrive de kulturaktiviteter forfatteren til enhver tid skulle delta i. En svært subjektiv og brutal tilbakemelding til kulturlivet altså.
Hvilke kulturaktiviteter snakker vi om? I og med at mitt prefererte kulturuttrykk er konserten, så vil nok det gjenspeile 
seg i innholdet i Kulturhjørnet,
men også utstillinger av forskjellig art, performancekunst, filmer og mer avantgardistisk kunst vil bli dekket. Åstedet for mange av aktivitetene vil være Tou Scene. Det henger sammen med 
at forfatteren trives svært
godt her, i tillegg til at variasjonen av kunst- og uttrykksformer som
får sin scene her, er unik i Stavanger.

Det første besøket i Kulturhjørnet tar oss tilbake til nettopp Tou Scene lørdag 27 oktober 2007. Der var det klart for en kveld fyllt med elektronika, en musikksjanger som rommer meget. Deler av denne sjangeren har jeg trykket til mitt bryst de siste årene, men de tre gruppene som skulle ta oss gjennom denne kvelden var ukjente for meg, så ingen kan beskylde meg for å være forutinntatt. Jeg ankom stedet cirka klokken tjueen, da var det dessverre som vanlig, ganske god plass i lokalene til gamle Tou bryggeri.
Etter å ha sittet og pratet med mannen bak baren om dette og hint i cirka en time, var det klart for kveldens første utøvere; Pål Asle Pettersen & Anders Gjerde.
Ja, dette var faktisk navnet på dette bandet. Utrolig lite elektronikaish og tydelig manglende, internasjonale ambisjoner der altså.
Deres fremtreden på scenen var ganske spesiell, da Pål Asle og Anders satt på scenegulvet så og si under hele konserten og flikket på sine Macintosh'er. Lybildet var en relativt statisk lydvegg , ispedd elektroniske loop'er, trillende fløytespilling og en særs utradisjonell 
traktering av fiolininstrumentet. Dette skapte
til tider en ganske fornøyelig sinnstemning hos undertegnede, og jeg fant meg selv å trampe takten, før enn eller annen loop sørget for å endre lydbildet fullstendig.
Innslaget av fiolin og fløyte gjorde sitt til at dette til tider var veldig iørefallende, og kvelden hadde fått en flott start. 
Under kan duoen skimtes i aksjon på gulvet. Bildet antyder også det noe sparsommelige publikumsfremmøte.



Nestemann ut var enmannsorkesteret Vasøk. Denne unge mannen sto under hele konserten fremoverbøyd bak sin Macintosh og skapte det jeg vil kalle et tradisjonelt 
elektronisk lydbilde. Et lydbilde vi har hørt fra utallige mainstream-DJ's tidligere, og som jeg synes var urkjedelig. Der Pål Asle og Anders klarte å krydre musikken sin med utradisjonelle virkemidler, ble dette for forutsigbart og lite nyskapende. Heldigvis plukket han seg av scenen rimelig kvikt, forhåpentligvis for å komme seg hjem og øve.

Siste band på programmet var bandet Modan Garu. Modan Garu med den velrenommerte forfatteren Tore Renberg bak noen av tangentene. Noen har prøvd å beskrive musikken til Modan Garu som retro-futuristisk elektropop som fyller det gapende tomrommet mellom Pet Shop Boys og 
Ingmar Bergman. Det retrofuturistiske gir deg følelsen av at "dette er gammelt, men de som lagde det trodde det skulle gi et bilde av fremtiden". Det stemmer godt når de mannlige medlemmene av Modan Garu pøser ut svært dansbare synth-akkorder, begge ikledd i noe som ser ut som sølvjakker, slike sølvjakker alle fremtidsvisjoner var basert på på sytti- og åttitallet.  
Når man i tillegg til synth-akkordene blander inn den nærmest hypnotiserende stemmen til Elisabeth Røise, høres dette veldig flott ut. Spesielt singelen "Foxhunting For The Future" er et lite mesterverk. At de også mestrer den noe ukjente sjangeren elektro-ballade, viser de til fulle når de gjør en tåredryppende versjon av Billy Bragg-klassikeren "St Swithin's Day".

En bra kveld i det elektroniske lydlandskapet sett under ett vil jeg si. Problemet med denne sjangeren er at 
når det først er kjedelig og dårlig,
er det så uendelig kjedelig og dårlig. Blir også litt slitsomt å bare
LYTTE og ikke gi hjernen pause ved å kaste seg ut i en hemningsløs dans, noe jeg altså ikke gjorde.

Følg med på denne siden for neste utgave av dette subhjørnet, uvisst når det blir.

Jaffa Cakes Orange...

Dette produktet har de senere år utviklet seg til å bli en viktig del av mitt kosthold. Dette produktet som man ikke helt klarer å sette i bås. Er det en kjeks eller er det en liten kake? Denne forvirringen er global, da produktet på engelsk heter Jaffa Cakes, mens i norsk språkdrakt endrer produktet seg til en kjeks, altså Jaffa Kjeks. Fascinerende i seg selv.
For meg så er allikevel det mest fascinerende den imponerende suge-evnen dette produktet har. Overtrukket med den deiligste, mørke sjokolade, fylt av ett utsøkt appelsinfyll, så kommer det i bånn det man vel kan kalle kaken eller kjeksen. Denne kaken kan best sammenlignes med en svamp, både i utseende og konsistens. Denne suge-evnen kommer virkelig til sin rett idet man dupper den raskt ned i en kopp varm kaffe (gjerne Frieles Cafe Noir). Det som skjer er at "svampen" blir gjennomtrukket av kaffe. Etter at det raske kaffedykket er utført, er det
nærmest en nødvendighet å få hele kaka inn i munnen i ett jafs, da den tenderer mot å bli litt slapp kan du si. Når man først har fått inn alt i munnen, er det bare å lene seg tilbake og la produktet leve sitt eget liv på tunga.

Under ser dere bilde av det produktet jeg har snakket om. Det som er viktig her, er at dette er av merket LU...



...og da har vi kommet frem til essensen ved innlegget; Hvor er LU Jaffa Cakes Orange blitt av? Og i særdeleshet 300 gramspakningen. Jada, jeg finner fortsatt Jaffa Cakes i butikken, men ikke av merket LU.
Det begynte for noen måneder siden da enkelte butikker byttet ut produktet med noe de kalte Jaffa Mini, altså mye mindre Jaffa Kjeks. De var OK de, men mengden appelsinfyll var tydeligvis det som måtte vike i Mini-utgaven, så det ble i overkant tørt, noe selv ikke den inntrukne kaffen kunne gjøre noe med.
Etterhvert prøvde LU seg også med produktet Jaffa Cakes Forest Fruit, uten at undertegnede ble nevneverdig tilfredsstilt av det.
En stund etter det, ble dette Forest Fruit produktet fjernet, forståelig nok, fra butikkhyllene. I senere tid har det dukket opp erstatninger, men ikke fra LU. Merker som Bisca og First Price dominerer nå Jaffa Cakes-segmentet, og jeg har sjekket ut med en rekke matvarekjeder for å si det sånn. 
Disse merkene er OK, men det er ingen som helt 
kan måle seg med LU.
Faktum er nå at det er måneder siden jeg har sett mitt favorittprodukt fra LU. Sist jeg observerte produktet var på en Statoil-stasjon på Ganddal våren 2007, hvor de faktisk hadde noen 150 gramspakninger liggende...

Idag bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk på å komme til bunns i saken. Første grep var å ta turen til Meny Hillevåg.
Jeg pleier å besøke denne butikken tidlig lørdag formiddag, før det blir altfor crowded og før smaksprøvene blir altfor dvaske. På Meny Hillevåg er det god plass, godt utvalg i alle slags kategorier (bortsett fra Jaffa Cakes) og ikke minst en eksellent ferskvaredisk. Det var ved denne ferskvaredisken 
jeg idag tilfeldigvis befant meg ved siden av en elegant, eldre herre. Jeg må si jeg ble noe overrasket når jeg hørte spørsmålet han stilte den unge piken i Meny-kostyme;
"Fasan....e det slutt på den?" Rådvillheten i den unge pikens ansikt, var ikke til å ta feil av;
"Hvor i alle dager er fasan-avdelingen i denne sjappa??" Hva som skjedde videre vet jeg ikke, 
men jeg tok meg ihvertfall videre til Jaffa Cakes-avdelingen. Der fikk jeg påkalt oppmerksomheten til nok en kvinnelig Meny-ansatt. Jeg spurte rett ut om hun visste hva som var skjedd med LU Jaffa Cakes. Forklaringen hennes om at det nok skyldtes dårlig salg og at produktet nok hadde gått ut av produksjon, fattet jeg ikke umiddelbart veldig stor tillit til. Spesielt når man tenker på de summene jeg har bidratt med.
Skjønte at det ikke var stor hjelp i betjeningen, så jeg tok skjeen i egen hånd. Etter å ha sett på pakningen på andre LU-produkter, lokaliserte jeg en web-adresse til LU Norge. Et godt utgangspunkt.

Neste steg for å komme til bunns i denne saken, ble gjort etter jeg kom hjem. Ved hjelp av verdensveven og den tidligere nevnte web-adressen naturligvis.
Riktignok ble jeg videresendt til en dansk side når jeg skulle ta elektronisk kontakt med LU Norge, men mail er sendt hvor jeg ber om en forklaring på hvorfor det norske folk er blitt fratatt denne kaken, eller var det kjeksen?

Oppdatering av denne viktige saken, blir naturligvis bloggført her når jeg eventuelt måtte høre fra LU Norge.

Kurs i presentasjonsteknikk

Til tross for en uortodoks positur på bergenskvinnen og dagens foredragsholder Marianne fra Visma....selv en kommunikator som undertegnede plukket opp ett og annet tips under dagens seanse.

Min favorittoptiker

Kvinnen du ser utføre sitt daglige virke på bildet, er en av handelsstanden i Stavanger sine beste medarbeidere. Denne driftige kvinnen heter Marcela, opprinnelig fra Colombia, og tjener til livets opphold hos optikerkjeden Brilleland, lokalisert i Kirkegaten 28.
Marcela, dette usedvanlig sjarmerende mennesket kom inn i livet mitt for omtrent ett år siden, og etter det første besøket har jeg gledet meg som et lite barn til neste linsetime. 
Hver gang jeg går ut av døren og ut i Kirkegaten er jeg i strålende humør pga hennes ekte og levende ansikt og hennes sjarmerende, gebrokne norsk. Den halvtimen i stolen hos Marcela hvor jeg
lurer på "er det en P eller er det en F? Jeg sier F jeg..." eller om det er best å se på grønn eller rød bakgrunn, er som en liten ferie hvor alt annet er underordnet.

Idag var møtet ekstra spesielt, siden jeg etter mange år kastet dagslinsene 1-day ACUVUE på båten, og gikk over til månedslinsene med det kjappe og greie navnet 
iWear XR Supreme.
Naturligvis etter anbefaling fra Marcela. Må nok snart inn å kjøpe mer linsevæske...

hvem er dette mennesket?

Terje er mitt navn, og for tiden bor jeg i Stavanger. Det har jeg gjort siden august 2006. Stavanger er en storveis by på mange måter, og ikke så storveis på andre måter. Ikke ulikt de andre knapt 100 byene i Norge antar jeg.

Jeg har vært så heldig å havne i samme familie som en bror og en søster i tillegg til min kjære mor. De senere årene har mine søsken sogar gitt meg en svoger og en svigerinne. Som om ikke det var nok, så har disse to team'ene skaffet meg tre nieser i alderen åtte til godt og vel halvannet år. Jeg forteller det nok ganske sporadisk, men jeg er svært glad i dem alle.
Å være onkel er usedvanlig trivelig og jeg kunne ikke bedt om noen bedre og mer underholdende onkelunger. De to eldste har uttalt at de synes jeg er litt barnslig og lurer
svært på hvor jeg har mistet håret, mens den yngste nettopp har lært å si noe som ligner på mitt navn. Det holder i massevis for å sjarmere meg.

"jasså...

...så han skal begynne å blogge nå? Bare 3 år etter at alle andre begynte liksom. For en premiedust."

Javel, mulig at jeg ikke er først ut av startblokkene, men du sitter 
allikevel og leser det den premiedusten skriver, så the joke's on you.

Uansett, velkommen skal du være!
Til tross for den noe kvasse innledningen, så er målet at denne 
plassen skal være et fristed fra samfunnets urimelige krav om til enhver tid å prestere, fra det bakstreverske og det som bare er trist. Her skal man ikke måtte gå igjennom tunge byråkratiske prosesser for å få lov til være, og ingen skal stå i fare for å bli stemt ut (hvis leserantallet VIRKELIG når rock bottom, er det mulig jeg må gå tilbake på det siste punktet for å skape litt falsk entusiasme).

Hvordan jeg skal klare å oppnå at leserne nærmest oppnår nirvana her inne, er selv jeg ganske spent på. Innholdet vil nok sprike fra episoder i forfatterens liv som forfatteren av en eller annen grunn finner formålstjenlig å poste og generell forbrukerinformasjon.

--hmm, "generell forbrukerinformasjon..." hvis ikke det er nirvana-material, så vet ikke jeg--