Kulturhjørnet V

Denne utgaven av Kulturhjørnet tar for seg ett uttrykk og en musikk jeg er svært lite familiær med. Desto mer interessant og fascinerende.

Vi er, ja du gjettet riktig, på Tou Scene. I forbindelse med Stavanger som kulturby i 2008, har de lokket til seg to storheter innen ekstremvokal og improvisasjonsmusikk, engelske Phil Minton og norske Maja Ratkje.

På grunn av en uvanlig presis konsertstart, fikk vi ikke med oss starten av solokonserten til Maja Ratkje, men kvelden skulle fortsatt gi oss noen unike opplevelser. Gledelig nok var det fullt hus på den største scenen, noe jeg aldri har opplevd tidligere på dette stedet.

Komponisten og musikeren Ratkje opptrer i mange forskjellige sammenhenger. Ikveld skulle vi

få oppleve henne både som soloartist og som komponist da Det Norske Jentekor fremførte hennes bestilligsverk Ro-Uro. Som soloartist bruker hun sin egen stemme og elektronikk til å skape sitt lydbilde, et svært fascinerende lydbilde. Musikken er ikke umiddelbar vakker, men 

med sine lekne lyder og uforutsigbarhet, kjenner jeg at den gjør meg glad. Om det er det Ratkje ønsker å oppnå vet jeg ikke, men det er ihvertfall slik jeg oppfatter musikken.

Etter en kort pause er det klart for Phil Minton, en eldre herre fra Torquay og en nestor innen improvisert vokal. Han tar plass på stolen på scenen og gir oss en oppvisning av hvordan stemmen kan brukes. Han lager en kaskade av lyder som jeg ikke visste kunne skapes av et menneske, langt mindre fra ens egen kropp. Lydene spenner fra rapelignende lyder, skriking, 

murring, gisping, barnslig klaging, murring og nynning. Noen ganger høres det ut som han er iferd med å kveles av sitt eget oppkast, andre ganger hører 

du at han har en nydelig baryton-stemme og så er det blandet inn en masse humor. Alt i alt en usedvanlig opplevelse av en ekstraordinær mann. 

Siste forestilling på scene 1, var som nevnt tidligere Det Norske Jentekor som fremførte Maja 

Ratkjes verk Ro-Uro. Dette er kveldens vakreste fremføring, med nydelige harmonier, disharmonier og solosang. Det er et stykke om krig og fred, hvor lyd, lys og bevegelse spiller en avgjørende rolle for fremdriften i stykket. Jentekoret bidrar med sang, dans 

og opplesing av koptiske skrifter fra Nag Hammadi. Et gjennomgående element i stykket er bruken av norsk folkemusikk, og Ratkje forteller at også japansk folkemusikk er 

representert, uten at jeg klarte å oppdage det.

For å avslutte denne kvelden, hadde arrangørene hentet inn en DJ av ypperste kvalitet. Jason Forrest er en internasjonal stjerne innen breakcore partymusikk, og det var særdeles underholdende å se ham gjøre det han kan. De fleste DJ´er snurrer bare plater, men Jason Forrest bidro vel så mye med dans som de han spilte for, og man kunne se han likte jobben sin. Håper bildet kan antyde det om ikke annet. 

Oppsummert en strålende kveld på Tou, med musikalske opplevelser jeg til dags dato ikke har opplevd før.

Kulturhjørnet IV

Det er fredag kveld, og vi er tilbake på Tou Scene. Kveldens program var to konserter med to kvinner, Silje Nes og tidligere Velvet Belly-vokalist Anne Marie Almedal. Begge opererer innen kategorien varsom og dempet pop med elektroniske innslag, eller noe i den duren. 

Først ut Silje Nes. Etter det jeg kunne bedømme, en svært ung pike fra nord-vestlandet en eller annen plass. Sangene var bygd opp rundt hennes gitarspilling og vokal. Med seg på scenen hadde hun en kar som ble introdusert som Arne, på litt bass og mest trommer. Ved hjelp av elektronikk gjorde hun opptak av seg selv under de fleste sangene, og på den måten bygde sangene seg opp ettersom lydbildet ble fyldigere etterhvert. Bruken av elektronikk skal hun ha plusser i margen for, men vokalmessig synes jeg imidlertid dette var i overkant forsiktig og snilt. Stemmen hennes var så var og dempet, at det nærmest var en umulighet å plukke opp hva hun eventuelt prøvde å formidle. Selve melodiene var heller ikke særlig spennende, så jeg var litt skuffet må jeg innrømme. Det at jeg i all hovedsak hadde kommet for å høre sangene fra den eksellente platen til Anne Marie Almedal,

The Siren And The Sage, hjalp dessverre heller ikke på min aksellerende skuffelse over Silje Nes´fremførelse.

Etter en knapp time i selskap med Silje Nes, var det imidlertid klart for, etter min mening, en av sørlandets flotteste representanter i det norske kulturlandskapet, kristiansanderen Anne Marie Almedal. Hun stilte opp med et mannsterkt band, med sin ektemann Nicholas Sillitoe på piano, koring etc, en annen fyr på gitar, en med et øst-europeisk klingende navn på cello, og ei dame på flere ting tror jeg, muligens litt tangenter og noe klokkespill-greier. Det hun imidlertid bidro mest med, var meget iørefallende koring som skapte noen usedvanlig vakre harmonier.  Selv om 

denne musikken også er av det vare slaget, så er dette en helt annen opplevelse. Melodiene er kort og godt bedre, samtidig som bandet skaper ett mer helhetlig lydbilde. Almedal, med sitt naturgitte, fordelaktige utseende, sitt særdeles lange hår og sin nærmest hypnotiserende stemme, skaper en stemning og ett univers man svært lett fortapes i der man sitter. Sangene var ikke overraskende i stor grad hentet fra det siste album, men vi fikk også servert litt Velvet Belly-materiale, samt en flott tolkning av en Massive Attack-låt jeg ikke husker navnet på. 

Så oppfordringen er hvis Anne Marie Almedal dukker opp i nærheten av deg, bør man innfinne seg.

Etter konserten var det ingen ringere enn DJ Friendly som spilte opp til dans på Tou Scene. Imidlertid følte jeg heller ikke denne gang for å ta i bruk de ikke spesielt slitte danseskoene.

Strømbrudd

Bygget som bildet viser ligger i et område som kalles, paradoksalt nok, Strømsteinen. Det er i dette bygget jeg og mine kolleger konstruerer det som oljeselskapene måtte ønske på sine installasjoner.

Ca kl 1030 idag i dette bygget, ble jeg og mine kolleger rått og brutalt revet ut av vår ingeniør-hverdag. Idet idemyldringen nådde sitt klimaks og man endelig klarte å logge seg inn via Citrix, satt vi plutselig i stummende mørke.

Etter at man hadde fått samlet alle medarbeidere ute ved hjelp av brannalarmen, fikk vi opplyst at hovedtilførselen til bygget var røket og at det bare var å komme seg hjem og møte opp som vanlig i morgen tidlig. 

Her kan man lese hva Stavanger Aftenblad skriver om saken; 
http://web3.aftenbladet.no/lokalt/article592342.ece