Kulturhjørnet II

Ny utgave av Kulturhjørnet og nok en gang er åstedet Tou Scene. Én lørdag i måneden arrangeres Tou Natt, et arrangement hvor det fra klokken tjueen og utover serveres opplesing, videokunst, dans og i all hovedsak musikalske konserter.
Lørdag syttende november gikk det tolvte arrangementet av stabelen, og jeg var der. Denne lørdagen startet med en fortellerforestilling av Liv Brita og Thomas. Temaet for denne fortellerforestillingen var "Cardia" som betyr hjerte. Den dreadlocksbefengte Liv Brita startet med å fortelle en historie om, ikke overraskende, kjærlighet. Historien handlet i korte trekk om en kvinne som havnet på havets bunn pga at hun ikke ville ekte den mannen 
faren hadde bestemt. 
Der på havets bunn begynte fiskene så smått å ta seg til rette, og om ikke lenge hadde jommen fiskene spist opp hele jenta, så bare skjelettet satt igjen. Over havets bunn, og tilogmed over havets overflate, 

satt det en kar i en båt og fisket. Dette skjedde etter at fiskene hadde spist opp den ulykkelige jenta, så denne karen fikk jenta naturligvis på kroken, bokstavelig talt. At han ble overrasket når han dro byttet over bord, ville være feil, da vettskremt nok vil være mer riktig. Han la på sprang mot huset sitt, med skjelettet halsende bak. Da de kom innomhus begge to, så imidlertid mannen at 
skjelettet var vel så vettskremt,
og av en eller annen grunn slo han seg til ro med dette da historien forteller oss at han la seg til å sove. Da han hadde sovnet begynte skjelettet og røre på seg igjen, og det var naturligvis hjertet til mannen det var ute etter. Hjertet ble ganske elegant hentet ut ved å dytte skjeletthånda gjennom brystet på mannen, og etter at skjelettet hadde ført det bankende hjertet rundt sin egen kropp, begynte vev og hud og dukke opp igjen. Etter en kort seanse med hjertet og skjelettet, var skjelettet igjen blitt til den nydeligste kvinne. Da hun bokstavelig talt hadde tatt 
hjertet til mannen, er det vel ingen
overraskelse at de levde sammen i overskuelig fremtid.
En ikke veldig spennende eller overraskende historie, selv om Liv Brita gjorde en levende fremføring gjennom 
sin innlevelse og sitt ramsalte,
nordnorske språk.
Neste var Thomas som fortalte om leiligheten sin i England og om den gamle mannen i tøfler og slåbrok han leide hos. Thomas fremføring bar preg av i overkant mye inspirasjon fra dialoger sist hørt og sett på Fjernsynsteatret. Kort fortalt en noe flau fremføring over en svært lite spennende tekst. Etter dette var det klart for Poor Edward. Beklageligvis fikk jeg ikke med meg starten på denne konserten, men Poor Edward besto av to unge menn med hver sin

kassegitar og hver sin stemme.

De fremførte til tider svært melodiøse låter som umiddelbart fikk meg til å tenke på singer/songwriters som Tom McRae, Damien Rice og den gjengen der. Ikke nødvendigvis veldig spennende og nyskapende, men nedtonet og melankolsk og de ga meg en fin halvtime. Fototjenesten denne kvelden ga meg ikke de beste bildene, men her er ihvertfall omrisset av de to guttene.

Umiddelbart etter at Poor Edward hadde spilt siste strofe, var det ny fremføring på scene 2, hvor rapperen, poeten og poesislam-mesteren Atlars skulle få relativt frie tøyler. Hans noe slentrende fremtoning kommer kanskje ikke så godt frem på det kornete bildet under, men det for holde før du opplever denne mannen live

Denne unge mannen er vel egentlig rapper, men etter å ha vært representert i NM i poesislam to år på rad, har han også gjort en karriere ut av det.

Han fremfører sine velformulerte, samfunnskritiske tekster med en presisjon og rytme som ikke gjør det pinlig å høre på, faktisk veldig underholdende og til ettertanke. 

Siste band på scenen var Stonefish Brigade. Dette bandet hadde jeg sett frem til etter å ha lest forhåndsomtalen.

Der ble det påstått at dette skulle ligge i landskapet Nick Cave, Johnny Cash og Leonard Cohen. Fristende? Jada. 

Og de innfridde mine forventninger, selv om jeg følte en sterkere Madrugada-referanse enn Leonard Cohen, ihvertfall slik de fremsto live. Vokalisten hadde en upåklagelig stemme i Johnny Cash-landskapet, mens gitaristen var av det energiske slaget, nærmest som en Sondre Lerche på speed. Det hørtes forøvrig ut som en veldig, veldig irriterende person...

Vokalisten nevnte et sted iløpet av konserten at de vanligvis var hele syv personer i bandet. På bildet kan du skimte fire personer, noe som betyr at, ganske riktig, tre personer manglet. 

Som sagt dette var et hyggelig bekjentskap og selv om jeg under konserten kjente at dette vil jeg få svi for i morgen i form av øresus, så ble jeg sittende på krakken min. 

Stonefish Brigade markerte slutten på programmet, før de som hadde danskeskoene på kunne prøve ut sine siste moves etter rytmene til DJ Friendly (kjent fra selveste NRK).

Undertegnede lot ikke fristelsen ta overhånd og konstaterte en trivelig avslutning på nok en Tou Natt.