Noe sa ham at han ikke hadde vært den eneste som hadde stått opp tidlig for å se på tennis...Ca 8000 andre fant han ut når han endelig kom frem til enden av køen og fikk utdelt sitt Queue Card. Klokken var 0730 og portene åpnet om kun tre timer...
For de av dere som kjenner til bevegeligheten til denne førstereisgutten, kommer det ikke som noen overraskelse på noen at han ikke trivdes spesielt godt og ligge rett på bakken i 3-4 timer. Det er rett og slett ikke normalt å dandere nesten to meter kropp på bakken uten hjelp av et sitteredskap.
Med tanke på den tidligere nevnte klamme værtypen og rundt 28 grader, skulle man tro at han hadde snippsekken full av koldt drikke. Dette medfører ikke riktighet. I snippsekken hadde han en regnjakke i tilfelle nedbør, noe BBC mente det var store sjanser for, en genser i tilfelle det skulle bli litt friskt, men altså lite drikke og ikke en gang en god bok å fordype seg i. Idet den vanligvis så nøyaktige gutten for n´te gang tørket svetten av pannen og sauset den allerede lettere brannskadde hodebunnen inn med nok et lag med solkrem, innså han at den genseren nok muligens kunne ha blitt igjen hjemme.
Rundt kl 1100, begynte hordene av mennesker å bevege seg mot et tydelig bestemt punkt. Det var tydelig at noe var i emning...Det viste seg at det var portene som var åpnet, noe de fleste hadde glemt at de var der for i utgangspunktet. Etter en gåtur i Wimbledon Park på rundt 20 minutter, en sikkerhetskontroll enhver flyplass kunne gått god for og 20 pund fattigere, var han endelig inne på selve området. Han var innenfor...lettere euforisk studerte han Schedule of Play og en avgjørelse ble tatt om at Court 14 var stedet og være. Det viste seg og være en god beslutning sett under ett, men igjen gjorde han en fatal feil. Med blodet fult av adrenalin og en kropp høy på oppbygget spenning gjennom godt og vel 20 år, var det ikke rasjonelle tanker som preget hjerneaktiviteten hans nå. Istedenfor å fylle opp sekken med drikke og gjerne noe fast å spise, bar det rett til Court 14. Etter å ha stått og blokkert utsikten for et voksende antall
asiatiske tennisfans i lengre tid, var det endelig nok folk som hadde sett nok og forlatt setet og han kunne sette seg ned og la seg underholde av tennis i ypperste sjikt. Nå når han først hadde fått plass ringside, var han ikke veldig fristet til å gi opp dette setet med det første heller, selv om frykten for å bli tilsnakket av hoveddommer pga rumlimg i magen, var sterkt tiltagende. Etter ca 3 timer ved Court 14, hadde behovet for mat overtatt for hungeren etter live tennis, og et godt tilrettelagt mattilbud sørget for at han etter rimelig kort tid kunne sette nyte en wok med kylling og nudler.
Etter et velfortjent måltid mat, var det tid for Court 18. Tilstrømningen av interesserte mennesker hadde avtatt betraktelig, noe han satte stor pris på der han satt og fulgte tvekampen mellom kinesiske Na Li og polske Agnieszka Radwanska. Bildet er tatt fra den kampen, med blant annet den tidligere nevnte Court 14 og selveste Centre Court i bakgrunnen.
Etter at Agnieszka Radwanska hadde unngått et tredje og siste sett mot Na Li, skapte noen store, mørkeblå skyer bekymring hos noen og enhver. Ikke minst hos førstereisgutten som nå kunne si seg mett på både mat og tennis. Idet han la på vei til fots ned mot Wimbledon Station, kunne han fornøyd konstatere at Finn Søhols ord den gangen for mange år siden, fortsatt gjelder.
