Etter nærmest ett døgn i Sauda, er jeg tilbake på Storhaug. Sauda, denne byen som få andre blir assosiert med industrialiseringen i begynnelsen av 1900-tallet. Selv om smelteverket fortsatt er kommunens neste største arbeidsgiver, etter kommunen, har byen de senere år vært mest kjent som hjemstedet til Bjørn Eidsvåg og kanskje i noe mindre grad for sitt eminente cheerleading-team.
Målet mitt med turen til Sauda, var som kjent å kvitte meg med en åreknute. Etter båttur fra Stavanger til Hebnes, buss fra Hebnes til Ropeid, skifte av buss på Ropeid, kom jeg meg endelig til Sauda sykehus. Etter tildeling av seng, ble hele høyrebenet fra vrist til over lysken, barbert til det ugjenkjennelige og jeg ble igjen plassert i senga for å vente på tur. På rommet hadde jeg heldigvis selskap, i form av den svært joviale mureren Jan fra Sauda. Han skulle også opereres for åreknuter, og jobbet, ikke overraskende, på smelteverket.
Det ble etterhvert tid for inngrep og kirurgen mente at i tillegg til å gå inn i selve leggen, måtte han snitte seg inn i lysken. Det var der hovedproblemet lå mente han. Slapp av, jeg skal ikke gjengi noen bilder fra det området.
Operasjonen startet og det var i tillegg til kirurg og anestesi-sykepleier, to andre sykepleiere i arbeid. I begynnelsen var jeg lokalbedøvet, men det skal sies at jeg i tillegg var svært omtåket. Ca tre sekunder etter at anestesi-sykepleieren sa at "nå vil du nok snart kjenne det litt i hodet" hadde jeg store fokuseringsvansker kan du si, og jeg hadde nok gått med på det meste. Siste jeg husker, er at masken står rett over ansiktet på meg. I ettertid fikk jeg vite at det var da jeg ble tildelt full narkose. Kirurgen gikk inn i lysken, og bokstavelig talt dro ut hele den svære venen som hadde skapt problemene i leggen. Hyggelige bilder på netthinnen nå...
Nå i ettertid, så er ikke formen strålende vil jeg si. Første natta, som jeg måtte tilbringe i Sauda, sov jeg ca ingenting. Jeg og min nå gode samtalepartner Jan, la oss til ro ca kl 2200. Første gang jeg våknet opp etter at jeg trodde jeg hadde sovet og lurte på "nå kan det kanskje nærme seg morgen", var klokken 2330...
Det ble faktisk morgen dette døgnet også, og klokken 0700 satt jeg på bussen på vei til Ropeid hvor båten skulle ta meg videre til Stavanger. Ikke veldig behagelig tur, da offentlige fremkomstmidler ikke nødvendigvis legger forholdene til rette for folk som foretrekker å ha benet høyt.
Ca tre timer senere var jeg på plass i lenestolen hjemme, med benet høyt. Usikkert hvor lenge jeg blir hjemme, men kirurgen sykemeldte meg frem til jul, uten at jeg ser for meg at det blir aktuelt. Ikke har jeg tid heller...Blir uansett hjemme ut uken, så julebukker er hjertelig velkomne, men julebaksten må de selv sørge for.
Som sagt, formen kunne vært bedre, men absolutt verre også. Det er noe smertefullt i sårene naturlig nok, og natta som var sørger vel også for en litt dårlig form.
Billedlige beviser kommer senere, da leggen foreløpig er bandasjert. God natt.
5 kommentarer:
Herlig å ha et lite vindu inn i livet ditt - håper formen din er bedre.
"Grunnen til at jeg legger ut det lite attraktive bildet av min høyre legg, er naturligvis at vi alle i etterkant kan vurdere resultatet. Jeg skal rett og slett gi en brutalt ærlig tilbakemelding om hvordan jeg blir behandlet av helse-Norge...
"
Fantastisk! Snakker vi om norges svar på Morgan Spurlock eller Michael Moore? Et raskt Google søk avslører at det er urovekkende få filmer som omfavner dette temaet.
Som den observante og faste leser av "Terjes Lille Hjørne" har jeg selvsagt lagt merke til at det avsluttende spørsmålet fra forrige bloggpost om sykehusets erfaringer med unge menn fortsatt er ubesvart...?
Og "for the record": Livet som småbarnspappa på Libru er selvsagt uhyre spennende - grunnen til min iver og skrivevillighet er utelukkende fascinasjonen for et interessant tema.
Jeg har lest og lest her nå og fått hele historien. Jeg er litt imponert over knuten og, men mest at du skriver godt må jeg si. Morsomt å lese. Som gunnar vil jeg si jeg er spent på dine erfaringer med sykehusverdenen og deres erfaringer med unge menn. Følg opp! God bedring.
Takker for at dere engasjerer dere! Sakene dere har tatt opp i innleggene deres, er drøftet så godt som mulig i inlegget "Sauda sykehus"
Dette forklarer hvorfor jeg har sett så unormalt ofte lys i vinduene dine når jeg suser forbi på min store stolthet. "Hmmm... Lys? Er Terje hjemme nå? Skulle ikke han ha vært på jobb? Er ikke han på Varhaug? Skulle ikke han på Tou Scene?"
Håper det går bedre med pasienten. Si fra hvis du trenger noe! Scooteren og jeg er alltid klar for oppdrag.
God bedring!
Takk for det Eilin. Nå har jeg fått skaffet meg støttestrømpe, så nå tror jeg ikke jeg trenger noe mer...
Legg inn en kommentar