Klokken 1130 mandag formiddag var det klart for dagens foerste film, den amerikanske Be Kind Rewind med blant andre Jack Black og Danny Glover. Filmen handler om en VHS utleiebutikk som er iferd med aa bli overfloedig, og personalets og nabolagets kamp for aa beholde denne. Denne kampen blir ikke lettere naar rollefiguren Jerry, spilt av Jack Black, klarer aa avmagnetisere alle baandene paa videokassettene i hyllene. Naar den foerste kunden kommer misfornoeyd tilbake med en avmagnetisert Ghostbusters-tape, starter Jerry og kollegaen Mike en halsbrekkende redningsaksjon ved aa spille inn sin egen versjon av Ghostbusters. Flere kunder kommer til saa flere piratversjoner maa lages iloepet av faa timer og til Jerry og Mikes store overraskelse, saa oeker etterspoerselen og populariteten til deres piratversjoner. Regner med at de fleste har sett Jack Black i School Of Rock, og i denne filmen er hans rollefigur ikke helt ulik. Rollefiguren hans er utstyrt med en ukuelige optimisme og overdrevne tro paa egne ferdigheter foran kamera, eller bak mikrofonen som i School Of Rock, og ingen gjoer roller som det bedre enn Jack Black.Det er ogsaa flettet inn en annen historie i filmen, hvor innehaveren av butikken spilt av Danny Glover, har hovedrollen. Denne historien blir etterhvert viktig for kampen for aa beholde bygningen, og holde ivrige utbyggere borte.
Premiere paa den tsjekkiske filmen Děti Noci (Night Owls) var neste paa programmet. Filmens hovedperson er Ofka, bor hjemme og jobber nattskift paa noe som kunne ligne paa en nedgradert 7-eleven. Dette gjoer hun mens mange av venninene og hennes bekjente har fortsatt paa studier, men Ofka har tydeligvis problemer med aa loesrive seg fra barndommen. I butikken kommer faste kunder og tilfeldige kunder inn, blant annet noen nordmenn for aa kjoepe oel. Det hele er ganske trist, med kjaerlighetsssorg paa grunn av utro kjaerester, over ikke-gjensidig kjaerlighet, ran, foelelse av mislykkethet og mangel paa forstaaelse i familien. Klarte vel ikke helt aa 
bli veldig involvert i noen av historiene, men det sa jeg naturligvis ikke til den tidligere Oscar-nominerte regissoeren Michaela Pavlátová, se bildet, som jeg hadde en lengre samtale med senere paa kvelden. Ikke langt fra hotellet mitt, i et gammelt aerverdig bygg, er det hver kveld festligheter hvor folk faar anledning til aa benytte danseskoene eller drikke i overkant mye alkoholholdig drikke. Jeg tok en redaksjonell tur dit igaar kveld, og her kjente jeg raskt igjen teamet bak Night Owls fra noen timer tidligere. Det var altsaa her Det Lille Hjornet fikk en meget eksklusiv prat med Pavlátová. Hun kunne avsloere at bruken av nordmenn var ganske tilfeldig. De hadde foerst tenkt paa svensker, men saa var det noen i teamet som kjente noen nordmenn som befant seg i Praha, saa da ble det nordmenn i stedet. Hun var ogsaa meget godt fornoeyd med at man naa kunne faa penger til aa lage noe annet enn bare feelgood-filmer, som jo denne filmen ikke er. Jeg var naer ved aa respondere at oest-europeiske filmer ikke akkurat er kjent for feelgood-faktoren, men klarte akkurat aa holde igjen.
bli veldig involvert i noen av historiene, men det sa jeg naturligvis ikke til den tidligere Oscar-nominerte regissoeren Michaela Pavlátová, se bildet, som jeg hadde en lengre samtale med senere paa kvelden. Ikke langt fra hotellet mitt, i et gammelt aerverdig bygg, er det hver kveld festligheter hvor folk faar anledning til aa benytte danseskoene eller drikke i overkant mye alkoholholdig drikke. Jeg tok en redaksjonell tur dit igaar kveld, og her kjente jeg raskt igjen teamet bak Night Owls fra noen timer tidligere. Det var altsaa her Det Lille Hjornet fikk en meget eksklusiv prat med Pavlátová. Hun kunne avsloere at bruken av nordmenn var ganske tilfeldig. De hadde foerst tenkt paa svensker, men saa var det noen i teamet som kjente noen nordmenn som befant seg i Praha, saa da ble det nordmenn i stedet. Hun var ogsaa meget godt fornoeyd med at man naa kunne faa penger til aa lage noe annet enn bare feelgood-filmer, som jo denne filmen ikke er. Jeg var naer ved aa respondere at oest-europeiske filmer ikke akkurat er kjent for feelgood-faktoren, men klarte akkurat aa holde igjen.
Kveldens siste film ble dokumentaren om franske Philippe Petit. Mannen som 7 august 1974 balanserte mellom de to taarnene som en gang utgjorde World Trade Center. Filmen tar i korte trekk for seg stuntene Petit utfoerte foer 7 august 1974, blant annet Notre Dame og i Sydney (se bildet). Naar det er unnagjort, gaar filmen over til aa handle om forberedelser, diskusjoner og droemmen til Petit om aa utfoere stuntet han hadde droemt om lenge foer selve taarnene var bygget. Den stoerste utfordringen var aa komme inn i selve taarnene med saa utrolig mye utstyr som maa til for aa utfoere noe slikt, og det er svaert fengslende aa hoere Petit fortelle om operasjonen. Selv om jeg likte filmen veldig godt og ble veldig fascinert, saa kan jeg ikke noe for at jeg blir litt provosert naar de snakker om hvor vakkert det er. Det er helt sikkert anderledes naar du er der og du er tettere innpaa det hele, men det er ikke vakkert aa sette seg i livsfare. Petit snakker om hvor lite som skal til for at han doer, men tenk hvilken vakker doed det ville vaert, aa doe mens du gjoer det du elsker over alt. Nuvel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar