Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 05

Igaar var det duket for festivalens andre visning av den norske filmen Mannen Som Elsket Yngve. Jeg har lest boka til Tore Renberg for ikke altfor lenge siden, og den vil jeg si var det man kaller en page turner. Hadde derfor litt forventninger til filmen, spesielt med tanke paa de gode kritikkene den har faatt i norske medier.

Men for aa vaere ärlig, saa ble jeg litt skuffet. Og det sier jeg ikke for at alle andre har sagt den er saa bra. Jeg synes rett og slett noen av dialogene var direkte pinlige aa höre paa, og det virket overhodet ikke naturlig. Tenker spesielt paa de aller förste scenene paa Jaeren hvor hovedpersonen Jarle Klepp og Helge Ombo blir kjent. Disse dialogene som virket saa naturlige i tekstform, fungerer daarlig paa film.

Ellers synes jeg de tar en del snarveier paa enkelte omraader, for eksempel Jarles gryende forhold til Yngve fra den foerste gangen han ser ham, til han faktisk syklet hjem til ham. Uten at jeg paa noen maate er en fyr som filmtekniske folk trenger aa faa raad fra, saa fölte jeg at en indre monolog hos Jarle kanskje kunne vaere paa sin plass? For aa faa frem de motstridende foelelsene som jeg i boken fikk inntrykk av at han hadde.

Men la det vaere klart, filmen er ok den. Det er flere morsomme og alvorlige scener i filmen som viser at det er flinke folk, men jeg ble ikke saa begeistret som mange andre tydeligvis har blitt. Les boka du.

Soendagens andre film var en verdenspermiere paa den franske filmen La Vérité Ou Presque, eller True Enough som den engelske tittelen har blitt. Filmens regissoer er Sam Karmann som ogsaa har en rolle i filmen.

Filmen handler om den travle programlederen Anne hennes stadige problemer med aa fordele tiden mellom jobb og familie. Det er flere kompliserte forhold i filmen, baade foelelsesmessige og profesjonelle som hun og menneskene rundt henne maa forholde seg til. Disse menneskene er foerst og fremst hennes mann Thomas, hennes ex-mann Marc som naa venter barn med Annes kollega Caroline, og ikke minst den aldrende, homofile forfatteren Vincent.

Regissoer Karmann var paa scenen foer visningen, og fortalte litt om filmen, blant annet at han ville karakterisere filmen som en tragi-komedie, eller drama-komedie. Jeg ser hva han mener med det, og det er flere gode prestasjoner i denne filmen, men den fungerer ikke helt for min del. Jeg klarer ikke aa bli ordentlig involvert i noen av de mange forholdene og problemene i filmen, og jeg ender opp med aa kjede meg i litt for stor grad.

Siste film var en pressevisning av den mexicanske filmen Lake Tahoe av Fernando Eimbcke. Det at det var en pressevisning, betydde at det var en liten sal, uten normale kinoseter. Ble dermed sittende paa en svaert ukomfortabel plaststol i halvannen time, men selv ikke det soerget for aa oedelegge min opplevelse av Lake Tahoe. Selv om det viser seg at den filmen har en tragisk bi-historie, handler den stort sett om 16 aar gamle Juan som krasjer med en lyktestolpe, og hans soeken etter hjelp til aa fikse bilen. Selv om landsbyen han soeker hjelp i, tilsynelatende er ganske saa folketom, er det ingen mangel paa verksteder ihvertfall. Han vandrer fra verksted til verksted og en og annen bilrekvisita, uten at det er saa mange som kan hjelpe stakkaren. I denne delen av filmen minner den meg veldig om Jim Jarmusch´glimrende film Broken Flowers, paa den maaten at hovedpersonen vandrer tilsynelatende hvilelöst rundt, oppsöker flere bisarre mennesker som hovedpersonen haaper kan hjelpe. Jeg likte veldig godt denne filmen, mye paa grunn av dens absurde humor. Synes folkene bak filmen klarte aa beskrive haaplösheten som hovedpersonen opplever paa en meget bra maate, med hjelp av relativt lite dialog og todimensjonal filming.