Way Out West i Göteborg

Tidligere i sommer gjorde redaksjonen en avtale via internett med busselskapet Swebus Express om å bringe meg fra Oslo til Göteborg den syvende august. Den syvende august kom, og det viste seg at begge overholdt avtalen.

Målet for reisen var å oppleve musikkfestivalen Way Out West som i år ble avviklet for andre året i rekken. Festivalen tyvstarter på torsdagen med en såkalt klubbkveld med opptil flere konserter fordelt byens scener, før selve festivalen fortsetter fredag og lørdag utendørs i den massive Slottsskogen, som er en gigantisk park midt i byen. Den får Frognerparken til å se ut som en liten hageflekk.

Jeg startet festivalen torsdag kveld med å besøke stedet Jazzhuset. En flott gammel bygning som nok en gang har vært brukt som bolig. Denne kvelden var det tid for de eneste norske representantene under årets festival, Silje Nes og den mye omtalte Ingrid Olava. Silje Nes har jeg tidligere omtalt i ikke spesielt positive ordelag i Kulturhjørnet IV, men storsinnet nok, var jeg villig til å gi henne en ny sjanse. Og selv om hun hadde fått med seg et par hjelpere til, så blir dette for lite spennende og stemmen hennes er rett og slett ikke god nok etter min mening. 

Hun har imidlertid fått muligheten til å spille både i Tyskland og USA, visstnok med suksess, så det er tydeligvis noe jeg ikke har fått med meg...La merke til publikum rundt meg, og jeg må si 

de så ganske uinteresserte ut. Da var det anderledes når Ingrid Olava entret scenen. Uten at jeg har hørt henne, så har jeg vært litt skeptisk til dette stjerneskuddet, mye pga den ensidige positive omtalen Olava har blitt til del i den norske pressen. Skepsisen forsvant dog da hun entret scenen og begynte å spille. Flott, mørk stemme, ok melodier, samt en engasjert sceneopptreden, fikk både meg og de andre publikummerne opp av dvalen Silje Nes hadde ført 

oss inn i. Det svenske bandet Wildbirds & Peacedrums avsluttet kvelden med en svært bra 

opptreden. Dette bandet leverer musikk som er veldig vanskelig å sette i bås, men litt jazz, litt 

blues og noe pop er ihvertfall med. Lydbildet er for det meste skapt kun av perkusjon og vokal, men med enkelte bidrag fra et strengeinstrument jeg ikke vet hva heter. Uansett hvilke virkemidler som ble tatt i bruk, så ble dette en usedvanlig spennende cocktail av god lyd. Ingen bilder fra denne kvelden dessverre da redaksjonen for tiden er uten besittelse av et mobilt kamera.

Fredag var det klart for første dag i Slottskogen, og hvilken start. Jeg kom inn ca fem over to, 

og hadde tenkt å sjekke det rikholdige gastronomiske tilbudet innenfor festivalområdet, før 

Iron & Wine konserten startet. Ble imidlertid stående ved den ene av de 

tre scenene hvos svensken Christian Kjellvander spilte opp. Hans fantastiske malmfulle røst, de 

rørende vakre melodiene og koringen til hun som senere viste seg og være fru Kjellvander, gjorde at jeg ble stående å høre på, nærmest måpende. Det minnet meg litt om Midnight Choir, 

men jeg vil faktisk si at han overgår Paal Flaata på vokal. Jeg blir heller ikke spesielt 

overrasket om Kjellvander har hørt en god del på Johnny Cash og andre klassiske amerikanske 

låtskrivere opp gjennom de siste tiår. 

Iron & Wine gjorde nok en god konsert, 

en konsert som vel nesten var identisk som konserten på Øya-festivalen to dager tidligere. I forhold til de gangene jeg har hørt dem tidligere, så har de nå lagt om til en mye mer rytmisk fremtoning, ihvertfall live. Virker nesten som om Sam Beam er gått lei av å bare være stille og melankolsk, og skal ta igjen for det tapte. Det gir seg utslag i litt for mange og etter mitt skjønn, unødvendige instrumentale partier. Men flott er det.

Første festivaldag fortsatte for min del med superveteranene i The Sonics, Okkervil River fra 

Seattle, legendariske Sonic Youth, 

Kim Gordon blir forøvrig ikke yngre hun heller, og New York bandet The National. Alle bra band, men for min del ble det bare en opptakt til bandet jeg virkelig gledet meg til; Sigur Rós. De gikk på scenen litt før klokken 2200, og de skuffet ikke. 

De klarte å skape en nesten overnaturlig stemning under konserten, noe jeg kjente igjen fra filmfestivalen i Karlovy Vary 

da jeg så filmen Sigur Rós: Heima. Tror det er noe med den litt drømmende og hypnotiserende falsetten til vokalist Jón Þór Birgisson og bandets ivrige bruk av lyseffekter. Et av festivalens desiderte høydepunkt for meg.

Lørdag og siste dag. Bandet som var grunnen til at jeg faktisk ble klar over denne festivalen, Joan As Police Woman spiller allerede kl 1330 på den minste scenen, kalt Linné. Bandet virker ikke helt fornøyd med å måtte spille så tidlig, og teltet er så definitivt ikke fullt. De gjennomfører allikevel et greit sett med sanger fra de to albumene, uten å virke veldig engasjerte. Noe av det kan nok skyldes de mange tekniske problemene som oppsto under konserten, i form av en allestedsnærværende feedback. Den siste 

plata er forøvrig meget bra. Av en eller annen grunn fryktet jeg en nedtur på denne platen, men den er faktisk på høyde med førsteplata. Legg forøvrig merke til de lekre støvlettene til Joan til venstre på bildet...

Etter at redaksjonen hadde tatt seg en halvtimes lunsjpause, var det klart for jentebandet Sahara Hotnights på den største scenen. Disse jentene har holdt på siden tidlig nittitall, da de som tolvåringer startet å spille sammen. Musikken er egentlig rett frem, gitarbasert 

garasjerock med klare punkreferanser. Med fare for å bli stemplet som noe politisk ukorrekt, 

så er det noe veldig fascinerende over fire billedskjønne jenter i åletrange jeans, stå bredbent og fremføre svett gitarrock...I tillegg er det rett og slett ganske tøff musikk. Etter å ha sett Sahara Hotnights, tenker jeg at det er dette norske Furia prøvde å bli for noen år siden, uten helt og lykkes. Litt bedre melodier, litt tøffere riff, og litt penere kanskje....

Siste konsert for min del var et band som jeg var litt spent på, nemlig Fleet Foxes. Jeg hadde 

ikke hørt om dem før, men det jeg leste om dem i programmet, gjorde meg egentlig ganske forventningsfull. De er, som faktisk ganske mange av bandene på denne festivalen, i folkrock/americana landskapet, og at de har Beach Boys og Simon & Garfunkel som forbilder, blir ganske raskt avslørt, om enn ikke så velpolert. Mine forventninger ble innfridd så absolutt og musikk fra Fleet Foxes må snarest finne veien til mitt hjem.

Med det var Way Out West over for min del, og jeg er meget godt fornøyd. Veldig mye bra band, både de jeg visste var bra og nye, hyggelige bekjentskaper og ikke minst et veldig bra festivalområde. Nok av toaletter og nok av plasser til å få seg noe mat. Ikke utenkelig at turen legges til Göteborg neste sommer også.

På bussturen hjem ble jeg sittende ved siden av en pendlende kjeveortoped. Pendlingen Göteborg-Oslo hadde han bedrevet i cirka åtte år, noe jeg har den fulle respekt for. Vi hadde en hyggelig samtale, men personen som virkelig fattet min interesse, var selve bussjåføren. Den noe, selskapssyke og pratsomme bussjåføren. Rett som det var plukket han opp mikrofonen og opplyste oss på sitt finsk-svenske mål om forskjellige ras og ulykker som hadde skjedd langs ruta vår. Han uttrykte også sin frustrasjon over den tiltagende kødannelsen når vi nærmet oss grensen ved at han kunne fortelle oss at hvis han hadde hatt vinger, skulle han fløyet over hele køen, så et sukk og så et knepp som indikerte at han hadde fått sagt sitt. For denne gang. Rett utenfor Oslo viste han oss hvor vi kunne ta med kjæresten vår og gå tur, og det var en spesiell bro han var særs fascinert av. Enda litt nærmere Oslo var det tid for en væroppdatering, og han kunne fortelle at det var oppholdsvær i Oslo. Takket være at denne bussen var utstyrt med vinduer, var dette nok noe de fleste hadde konstatert allerede...

Med andre ord, en fascinerende slutt på en strålende helg i Sverige.

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 10

Først en ting jeg glemte å nevne i min dosering rundt O´Horten, og det var den alldeles strålende filmmusikken, signert Kaada. Den var faktisk så god at jeg må kjøpe filmmusikken snarest.

På lørdag tolvte juli, festivalens siste dag, hadde jeg to store musikalsken opplevelser. Den første ble opplevd i Maria Magdalena kirken i Karlovy Vary, i selskap med en rekke middelaldrende turister. Denne kirken har forøvrig de mest ukomfortable kirkebenkene jeg noengang har sittet i. Godt var det da at det som ble servert fra organist Otomar Kvěch, fiolinist Tomáš Kokš og mezzosopran Anna Vršinská, evnet å lindre nesten hva det skulle være. Konserten ga oss verker fra både Händel, Tsjaikovsky, Mozart og Bach blant andre, alle 

fremført passe vart og passe pompøst. Det er alltid et høydepunkt disse klassiske konsertene i de gamle kirkebygningene, og anbefales på det sterkeste.

Det andre musikalske høydepunktet, fikk jeg gjennom dokumentarfilmen Sigur Rós: Heima. Ikke overraskende handler filmen om det islandske bandet Sigur Rós, og baserer seg på bandets uannonserte gratis-konserter i hjemlandet etter endt verdensturné i 2006-2007. Filmcrewet følger med overalt, selv på de mest avsidesliggende plassene hvor konsertene holdes. Innholdet i filmen består av bandmedlemmene som snakker litt om hvorfor de gjør dette, om deres forhold til Island, litt om grunnen til at akkurat det stedet ble valgt, og naturligvis mye tid til selve musikken. Resultatet har blitt en fantastisk film om Island og

naturligvis dette enigmatiske bandet med konsertopptak fra små samfunnshus, en nedlagt sildefabrikk og det islandske høylandet blant annet. 

Det fantastiske med filmen er ikke bare selve musikken, men måten det islandske folket og ikke minst naturen blir presentert. Man ser hvordan små lokalsamfunn nærmest våkner opp fra dvalen når noe endelig skjer, absolutt alle generasjoner stiller opp og man får inntrykk av en voldsom "togetherness" blant folket. I tillegg får vi avslørt at en vanvittig sterk strikkegenser-kultur fortsatt eksisterer på sagaøya.

Jeg satt tidvis med åpen munn, noen ganger med øynene lukket og noen ganger ganske beveget under filmen, og jeg kan nå si at jeg er blitt en enda større Sigur Rós fan. Ingenting er mer riktig og usigelig vakkert enn falsetten til vokalist Jón Þór Birgisson.

Gleder meg relativt mye til de kommer til Way Out West festivalen i Göteborg i august, og anbefaler alle stedets lesere å bli med der. Selv om Det Lille Hjørnet nok skal rapportere derfra også, kan jeg ikke love den samme opplevelelsen som å være der.

Nå er altså den førtitredje filmfestivalen i Karlovy Vary over etter ca 15 filmer på en god uke, og en ganske utslitt delegasjon fra en herværende nettside, er tilbake på kontoret i Oslo. Min første filmfestival håper jeg ikke blir min siste, og muligens er vi tilbake om ett år, gjerne med flere medarbeidere på lønningslisten. Takk for iår!  

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 09

Det nærmer seg slutten på filmfestival her i Karlovy Vary, og jeg merker at byen igjen er iferd med å bli tatt over av japanere og overvektige russere. Siden sist oppdatering har vi faktisk sett to ungarske filmer, Bahrtalo! (Good Luck!) og A Nyomozó (The Investigator), samt den norske filmen O´Horten. Først litt om Good Luck!. Bildet viser de to hovedrolleinnehaverne, sigøyneren Lali og såvidt jeg fikk med meg, ungarske Lori. Filmen

 

er en fiksjon dokumentar hvor disse to vennene reiser rundt i Europa for å prøve å gjennomføre mindre vellykkede forretninger. Må si at filmen bekrefter mange fordommer som med årene har bygget seg opp mot sigøynere, hva tvilsomme forretninger og bruk av usannheter angår. Mannen med den imponerende mustasjen, Lali har en spontan fremtoning og en personlighet som ikke alltid Vesten omfavner, og dette skaper en del morsomme scener faktisk, men dette var en film jeg godt kunne vært foruten.

Den andre ungarske filmen, The Investigator, er imidlertid av et helt annet kaliber. Dette er faktisk en av de filmene jeg hadde gledet meg mest til å se, basert på beskrivelsen. Hovedpersonen her er den 37 år gamle patologen Tibor. Han er ikke den mest snakkesalige for å si det mildt, og har trøbbel med å kommunisere med folk på et normalt vis. Han har også en mor som er iferd med å dø av kreft, og Tibor har ikke penger nok til å sende henne utenlands for å gi henne en mulighet til å bli frisk. Imidlertid dukker det opp en enøyd mann som kaller seg Cyclops, som gir ham muligheten til å skaffe de pengene, hvis Tibor takker ja til å utføre en bestillingsdrap. Tibor, som ikke har noen problemer med å omgås døde mennesker, takker overraskende raskt ja til oppdraget. Dagen etter han har utført drapet, mottar han et brev i posten som imidlertid snur opp ned på situasjonen. Selve historien synes jeg var spennende, og filmen var god den, men jeg synes nok de hadde karikert enkelte rollefigurer vel mye. I første rekke, Tibor og ikke minst den enøyde, superskumle oppdragsgiveren Cyclops. Fant det også litt merkelig at Tibor, som alt tyder på aldri har gjort noe galt tidligere, takker ja til å drepe et menneske etter ca 10 sekunders betenkningstid over en kopp kaffe på en uterestaurant. Men igjen, filmen var bra med flere overraskende "twists and turns" i mangel av noe godt norsk uttrykk.

Igår var det festivalens andre norske film, O´Horten som sto på programmet. Filmen handler om den 67 år gamle lokføreren Odd Horten, i Bård Owes skikkelse. Han har vært lokfører i nesten 40 år, og går nå av med pensjon. Da må Horten forholde seg til en helt ny hverdag og helt nye ting han må forholde seg til. Etter 40 år i samme arbeid, er det en del faste rammer som plutselig forsvinner, som Horten ikke umiddelbart er helt komfortabel med. Filmens vendepunkt synes jeg er når han treffer en eldre mann, Trygve Sissener, liggende på fortauet, i 

Espen Skjønbergs skikkelse. Sissener er en eksentriker med mange tanker og ideer, blant annet er han overbevist om at han fortsatt kan kjøre i Oslos gater, med bind for øynene. Sissener  

har drømt om å gjøre dette i mange år, og får etterhvert Horten med seg på dette en grytidlig morgen. Også Horten innser at nå er tiden for å gjøre ting han burde gjort for lenge siden, og at pensjonisttilværelsen er til for å leves. Må ta med en liten detalj fra når Sissener beskriver sin bror, som må være en av tidenes beste norske filmsitater; "han kunne bli ekstremt følsom til tider, for eksempel når han gikk kledd i bomull, nektet han å spise fårekjøtt." Da hadde jeg trøbbel med å slutte og le, og var heldigvis ikke alene.

Det er ikke noen actionfilm dette, det er helt sikkert, men Bent Hamer har nok en gang laget en film full av varme, absurd humor og strålende skuespillerprestasjoner. For å være litt filosofisk, så slo det meg under filmen at det gjelder og ikke vente til det er for sent. Uansett hva det er for noe.

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 08

Etter nesten én uke med 2-3 filmer hver dag, saa var det igaar niende juli klart for en hviledag. Hele dagen ble litt oppstykket siden dette var dagen hvor jeg maatte flytte fra Hotel Corso, til Hotel Bažant, saa det passet bra aa ta fri. Foerst en liten detalj om Hotel Corso som sees i midten av bildet. Som dere ser saa bestaar denne bygningen av fem etasjer, hvor undertegnede bodde i femte etasje. Flott utsikt med andre ord, men heisen i dette bygget maa vaere en av Europas tregeste. Den var saa treg at det var fascinerende. Jeg tok tiden fra jeg trykket paa "5" i heisen mens den sto paa resepsjonsnivaa, til doera var fullt aapnet i femte etasje, og heisen ble klokket inn paa intet mindre enn ett minutt og tjue sekunder. Ellers var hotellet upaaklagelig, hvor blant andre ogsaa Baard Owe holdt hus. For de uinnvidde kan jeg opplyse om at Owe har hovedrollen som Odd Horten i den norske filmen O´Horten, som jeg skal se her nede i morgen.
Tilbake til hotellflyttingen. Jeg hadde faatt inntrykk av at ogsaa Hotel Bažant laa sentralt til, i likhet med Hotel Corso. Denne antagelsen fikk seg ett alvorlig skudd for baugen, da taxisjaafoeren sa at dette hotellet laa 3-4 kilometer utenfor sentrum. Da vi ankom hotellet, saa jeg ganske raskt at dette var et typisk spa-kompleks med mange hytter, badebasseng og middelaldrende russere paa ferie. Ikke akkurat hva jeg var ute etter...Jeg ble imidlertid tatt vennlig imot i resepsjonen, men ble IKKE positivt overrasket naar de avsloerte hyppigheten av bussavganger inn mot sentrum. Etter aa ha konstatert at rommet var av god standard, dusjet og skiftet, tok jeg beina fatt og begynte aa gaa mot sentrum. Resepsjonisten hadde informert meg om at hvis jeg gikk i cirka femten minutter, saa ville jeg komme til Hotel Richmond, hvor det var hyppigere bussavganger. Jeg tok ham paa ordet og gikk langs elven Tepla i svaert landlige omgivelser, til Hotel Richmond. Her kom det etterhvert en buss, og etter en lang rundtur, saa havnet vi i sentrum. Jeg hoeres kanskje litt sytete ut, men jeg hadde ikke lyst aa avslutte oppholdet her med aa matte forholde meg til busstider. Jeg vil ha muligheten til aa stikke "hjem" paa hotellet for aa slappe av ett par timers tid, men det blir liksom ikke det samme med buss eller taxi. Jeg oppsoekte derfor sjarmerende Petra i GoodBed Agency som hadde ordnet overnatting for meg tidligere. Jeg ga inntrykk av at beliggenheten ikke akkurat var hva jeg hadde sett for meg, og spurte om det var noen muligheter for aa bytte hotell. Petra tok aksjon prompte, og ringte Hotel Bažant og forhoerte seg om mulighetene. De var naturligvis interessert i aa ha meg der i de 4 nettene som jeg hadde betalt for tidligere, men de skjoente ogsaa mitt problem. Etter litt diskusjon mellom Petra og Hotel Bažant, kunne Petra fortelle meg at de var villige til aa stille med transport frem og tilbake naar jeg matte oenske det. En privatsjaafoer med andre ord...Det hele endte med at jeg naa skal bo der i to netter, med privatsjaafoer, mens jeg til fredag flytter til et veldig bra hotell, veldig sentralt i Karlovy Vary og bor der de to siste nettene.
Naar kvelden kom, foelte jeg for aa trekke meg tilbake, sjekke ut den ene restauranten paa komplekset og ta en rolig kveld. Petra ringte til sjaafoeren, og joviale Nazar fra Ukraina plukket meg opp en halvtime senere i en soelvgraa Opel Zafira. Vi proevde aa utfoere en samtale i bilen, men til tross for at Nazar var veldig dyktig i ukrainsk, russisk og tsjekkisk, i tillegg til aa beherske noen engelske gloser, ble det ikke den dype samtalen. Han bestemte seg heller for aa introdusere meg for hans favorittmusikk som han heldigvis hadde tilgjengelig i bilen i form av en kassett...
Vel fremme var det tid for aa sjekke ut det kulinariske tilbudet restauranten paa komplekset kunne by paa. Etter at naermest hele staben hadde staatt i koe for aa hjelpe meg aa tyde menyen paa tsjekkisk og russisk, kom alltid velvillige Nazar med loesningen. "English menu!" ropte han euforisk. "Nei, Nazar, dette er tysk...." tenkte jeg, men av en eller annen grunn lot jeg det vaere. Jeg fikk ved hjelp av mine begrensede tysk-kunnskaper bestilt det jeg regnet med var en biff, og det fikk jeg rett i. Aa bestille biff i dette omraadet av verden, pleier sjelden aa vaere den store opplevelsen, men her klarte de faktisk aa ikke steke den ihjel.
Under frokosten idag, ble jeg tatt imot av eieren av komplekset, og fikk en gjennomgang av hva jeg kunne finne under grytene, saa servicen er det ihvertfall ingenting aa si paa. Naar jeg opplever denne velvilligheten og servicen, saa er det nesten som at jeg faar daarlig samvittighet for at jeg ikke blir lenger...

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 07

8 juli kl 1030 var det klart for pressevisning av den tyske filmen Dr. Alemán av Tom Schreiber, med paafoelgende pressekonferanse. Paa bildet sees fra venstre hovedrolleinnehaveren August Diehl, i midten sitter tolken til colombianske Marleyda Soto som sitter helt til hoeyre i bildet. Filmen handler om den unge, uerfarne doktoren Marc (Diehl) som er blitt sendt til Cali i Colombia hvor han skal jobbe paa det lokale sykehuset. Sykehuset ser ut som en krigssone, hvor brorparten av oppgavene til doktorne, er aa plukke kuler ut av brystet paa gangstere. Marc blir raskt komfortabel med situasjonen paa sykehuset og gjoer en god jobb. Han begynner etterhvert aa tilbringe mye av fritiden i omraadet Siloé, hvor en ungdomsgjeng og Wanda (Soto) holder hus. Dette til tross for advarsler fra kolleger og vertsfamilien hans. Etter som han blir mer og mer involvert i forholdene i Siloé og ikke minst i Wanda, kommer han i konflikt med utfoerelsen av jobben sin paa sykehuset og med det han har opplevd og trodd paa tidligere.
Jeg likte filmen godt, den fortalte engasjerende om hverdagen med dop og vold og skuespillerne var troverdige, selv de lokale ungdommene som var med. En svaert snakkesalig fyr paa pressekonferansen synes kanskje bildet av hverdagen ble malt litt vel toeff, men Soto, som selv er oppvokst i et lignende miljoe, kunne bekrefte at filmen ga et riktig bilde.

Dagens andre og siste film var den noe lettere fordoeyelige italienske romantiske komedien Riprendimi (Good Morning Heartache) av Anna Negri. Lucia og Giovanni har nettopp faatt deres foerste barn sammen, og alt ser rosenroedt ut. Men ikke for Giovanni. Paa selveste bryllupsdagen annonserer han at han flytter ut, noe Lucia ikke har til hensikt aa godta. Det blir heller ikke lettere aa takle dette samtidig som du har et kamera veldig naer, naer sagt hele tiden. Paret Lucia & Giovanni er nemlig hovedrolleinnehavere i en dokumentar som egentlig skulle handlet om freelance jobbing innen film, men det blir naa et testamente paa problemene paret strever med. Baade Lucia og Giovanni har hver sin fyr som foelger dem omtrent 24 timer i doegnet, og dette skaper en god del festlige oeyeblikk. Paa bildet sees rollefiguren Eros som foelger Lucia, men husker ikke navnet paa han som foelger Giovanni i tykt og tynt. Tanken slo meg under en av latterkulene at dette er den romantiske komediens svar paa The Office, noe som maa kunne sies aa vaere et kompliment. Dette var som sagt lett fordoeyelig underholdning i halvannen time, som kan anbefales hvis du skulle foele at det er det du trenger.

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 06

Klokken 1130 mandag formiddag var det klart for dagens foerste film, den amerikanske Be Kind Rewind med blant andre Jack Black og Danny Glover. Filmen handler om en VHS utleiebutikk som er iferd med aa bli overfloedig, og personalets og nabolagets kamp for aa beholde denne. Denne kampen blir ikke lettere naar rollefiguren Jerry, spilt av Jack Black, klarer aa avmagnetisere alle baandene paa videokassettene i hyllene. Naar den foerste kunden kommer misfornoeyd tilbake med en avmagnetisert Ghostbusters-tape, starter Jerry og kollegaen Mike en halsbrekkende redningsaksjon ved aa spille inn sin egen versjon av Ghostbusters. Flere kunder kommer til saa flere piratversjoner maa lages iloepet av faa timer og til Jerry og Mikes store overraskelse, saa oeker etterspoerselen og populariteten til deres piratversjoner. Regner med at de fleste har sett Jack Black i School Of Rock, og i denne filmen er hans rollefigur ikke helt ulik. Rollefiguren hans er utstyrt med en ukuelige optimisme og overdrevne tro paa egne ferdigheter foran kamera, eller bak mikrofonen som i School Of Rock, og ingen gjoer roller som det bedre enn Jack Black.

Det er ogsaa flettet inn en annen historie i filmen, hvor innehaveren av butikken spilt av Danny Glover, har hovedrollen. Denne historien blir etterhvert viktig for kampen for aa beholde bygningen, og holde ivrige utbyggere borte.

Premiere paa den tsjekkiske filmen Děti Noci (Night Owls) var neste paa programmet. Filmens hovedperson er Ofka, bor hjemme og jobber nattskift paa noe som kunne ligne paa en nedgradert 7-eleven. Dette gjoer hun mens mange av venninene og hennes bekjente har fortsatt paa studier, men Ofka har tydeligvis problemer med aa loesrive seg fra barndommen. I butikken kommer faste kunder og tilfeldige kunder inn, blant annet noen nordmenn for aa kjoepe oel. Det hele er ganske trist, med kjaerlighetsssorg paa grunn av utro kjaerester, over ikke-gjensidig kjaerlighet, ran, foelelse av mislykkethet og mangel paa forstaaelse i familien. Klarte vel ikke helt aa bli veldig involvert i noen av historiene, men det sa jeg naturligvis ikke til den tidligere Oscar-nominerte regissoeren Michaela Pavlátová, se bildet, som jeg hadde en lengre samtale med senere paa kvelden. Ikke langt fra hotellet mitt, i et gammelt aerverdig bygg, er det hver kveld festligheter hvor folk faar anledning til aa benytte danseskoene eller drikke i overkant mye alkoholholdig drikke. Jeg tok en redaksjonell tur dit igaar kveld, og her kjente jeg raskt igjen teamet bak Night Owls fra noen timer tidligere. Det var altsaa her Det Lille Hjornet fikk en meget eksklusiv prat med Pavlátová. Hun kunne avsloere at bruken av nordmenn var ganske tilfeldig. De hadde foerst tenkt paa svensker, men saa var det noen i teamet som kjente noen nordmenn som befant seg i Praha, saa da ble det nordmenn i stedet. Hun var ogsaa meget godt fornoeyd med at man naa kunne faa penger til aa lage noe annet enn bare feelgood-filmer, som jo denne filmen ikke er. Jeg var naer ved aa respondere at oest-europeiske filmer ikke akkurat er kjent for feelgood-faktoren, men klarte akkurat aa holde igjen.

Kveldens siste film ble dokumentaren om franske Philippe Petit. Mannen som 7 august 1974 balanserte mellom de to taarnene som en gang utgjorde World Trade Center. Filmen tar i korte trekk for seg stuntene Petit utfoerte foer 7 august 1974, blant annet Notre Dame og i Sydney (se bildet). Naar det er unnagjort, gaar filmen over til aa handle om forberedelser, diskusjoner og droemmen til Petit om aa utfoere stuntet han hadde droemt om lenge foer selve taarnene var bygget. Den stoerste utfordringen var aa komme inn i selve taarnene med saa utrolig mye utstyr som maa til for aa utfoere noe slikt, og det er svaert fengslende aa hoere Petit fortelle om operasjonen. Selv om jeg likte filmen veldig godt og ble veldig fascinert, saa kan jeg ikke noe for at jeg blir litt provosert naar de snakker om hvor vakkert det er. Det er helt sikkert anderledes naar du er der og du er tettere innpaa det hele, men det er ikke vakkert aa sette seg i livsfare. Petit snakker om hvor lite som skal til for at han doer, men tenk hvilken vakker doed det ville vaert, aa doe mens du gjoer det du elsker over alt. Nuvel.

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 05

Igaar var det duket for festivalens andre visning av den norske filmen Mannen Som Elsket Yngve. Jeg har lest boka til Tore Renberg for ikke altfor lenge siden, og den vil jeg si var det man kaller en page turner. Hadde derfor litt forventninger til filmen, spesielt med tanke paa de gode kritikkene den har faatt i norske medier.

Men for aa vaere ärlig, saa ble jeg litt skuffet. Og det sier jeg ikke for at alle andre har sagt den er saa bra. Jeg synes rett og slett noen av dialogene var direkte pinlige aa höre paa, og det virket overhodet ikke naturlig. Tenker spesielt paa de aller förste scenene paa Jaeren hvor hovedpersonen Jarle Klepp og Helge Ombo blir kjent. Disse dialogene som virket saa naturlige i tekstform, fungerer daarlig paa film.

Ellers synes jeg de tar en del snarveier paa enkelte omraader, for eksempel Jarles gryende forhold til Yngve fra den foerste gangen han ser ham, til han faktisk syklet hjem til ham. Uten at jeg paa noen maate er en fyr som filmtekniske folk trenger aa faa raad fra, saa fölte jeg at en indre monolog hos Jarle kanskje kunne vaere paa sin plass? For aa faa frem de motstridende foelelsene som jeg i boken fikk inntrykk av at han hadde.

Men la det vaere klart, filmen er ok den. Det er flere morsomme og alvorlige scener i filmen som viser at det er flinke folk, men jeg ble ikke saa begeistret som mange andre tydeligvis har blitt. Les boka du.

Soendagens andre film var en verdenspermiere paa den franske filmen La Vérité Ou Presque, eller True Enough som den engelske tittelen har blitt. Filmens regissoer er Sam Karmann som ogsaa har en rolle i filmen.

Filmen handler om den travle programlederen Anne hennes stadige problemer med aa fordele tiden mellom jobb og familie. Det er flere kompliserte forhold i filmen, baade foelelsesmessige og profesjonelle som hun og menneskene rundt henne maa forholde seg til. Disse menneskene er foerst og fremst hennes mann Thomas, hennes ex-mann Marc som naa venter barn med Annes kollega Caroline, og ikke minst den aldrende, homofile forfatteren Vincent.

Regissoer Karmann var paa scenen foer visningen, og fortalte litt om filmen, blant annet at han ville karakterisere filmen som en tragi-komedie, eller drama-komedie. Jeg ser hva han mener med det, og det er flere gode prestasjoner i denne filmen, men den fungerer ikke helt for min del. Jeg klarer ikke aa bli ordentlig involvert i noen av de mange forholdene og problemene i filmen, og jeg ender opp med aa kjede meg i litt for stor grad.

Siste film var en pressevisning av den mexicanske filmen Lake Tahoe av Fernando Eimbcke. Det at det var en pressevisning, betydde at det var en liten sal, uten normale kinoseter. Ble dermed sittende paa en svaert ukomfortabel plaststol i halvannen time, men selv ikke det soerget for aa oedelegge min opplevelse av Lake Tahoe. Selv om det viser seg at den filmen har en tragisk bi-historie, handler den stort sett om 16 aar gamle Juan som krasjer med en lyktestolpe, og hans soeken etter hjelp til aa fikse bilen. Selv om landsbyen han soeker hjelp i, tilsynelatende er ganske saa folketom, er det ingen mangel paa verksteder ihvertfall. Han vandrer fra verksted til verksted og en og annen bilrekvisita, uten at det er saa mange som kan hjelpe stakkaren. I denne delen av filmen minner den meg veldig om Jim Jarmusch´glimrende film Broken Flowers, paa den maaten at hovedpersonen vandrer tilsynelatende hvilelöst rundt, oppsöker flere bisarre mennesker som hovedpersonen haaper kan hjelpe. Jeg likte veldig godt denne filmen, mye paa grunn av dens absurde humor. Synes folkene bak filmen klarte aa beskrive haaplösheten som hovedpersonen opplever paa en meget bra maate, med hjelp av relativt lite dialog og todimensjonal filming.