Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 07

8 juli kl 1030 var det klart for pressevisning av den tyske filmen Dr. Alemán av Tom Schreiber, med paafoelgende pressekonferanse. Paa bildet sees fra venstre hovedrolleinnehaveren August Diehl, i midten sitter tolken til colombianske Marleyda Soto som sitter helt til hoeyre i bildet. Filmen handler om den unge, uerfarne doktoren Marc (Diehl) som er blitt sendt til Cali i Colombia hvor han skal jobbe paa det lokale sykehuset. Sykehuset ser ut som en krigssone, hvor brorparten av oppgavene til doktorne, er aa plukke kuler ut av brystet paa gangstere. Marc blir raskt komfortabel med situasjonen paa sykehuset og gjoer en god jobb. Han begynner etterhvert aa tilbringe mye av fritiden i omraadet Siloé, hvor en ungdomsgjeng og Wanda (Soto) holder hus. Dette til tross for advarsler fra kolleger og vertsfamilien hans. Etter som han blir mer og mer involvert i forholdene i Siloé og ikke minst i Wanda, kommer han i konflikt med utfoerelsen av jobben sin paa sykehuset og med det han har opplevd og trodd paa tidligere.
Jeg likte filmen godt, den fortalte engasjerende om hverdagen med dop og vold og skuespillerne var troverdige, selv de lokale ungdommene som var med. En svaert snakkesalig fyr paa pressekonferansen synes kanskje bildet av hverdagen ble malt litt vel toeff, men Soto, som selv er oppvokst i et lignende miljoe, kunne bekrefte at filmen ga et riktig bilde.

Dagens andre og siste film var den noe lettere fordoeyelige italienske romantiske komedien Riprendimi (Good Morning Heartache) av Anna Negri. Lucia og Giovanni har nettopp faatt deres foerste barn sammen, og alt ser rosenroedt ut. Men ikke for Giovanni. Paa selveste bryllupsdagen annonserer han at han flytter ut, noe Lucia ikke har til hensikt aa godta. Det blir heller ikke lettere aa takle dette samtidig som du har et kamera veldig naer, naer sagt hele tiden. Paret Lucia & Giovanni er nemlig hovedrolleinnehavere i en dokumentar som egentlig skulle handlet om freelance jobbing innen film, men det blir naa et testamente paa problemene paret strever med. Baade Lucia og Giovanni har hver sin fyr som foelger dem omtrent 24 timer i doegnet, og dette skaper en god del festlige oeyeblikk. Paa bildet sees rollefiguren Eros som foelger Lucia, men husker ikke navnet paa han som foelger Giovanni i tykt og tynt. Tanken slo meg under en av latterkulene at dette er den romantiske komediens svar paa The Office, noe som maa kunne sies aa vaere et kompliment. Dette var som sagt lett fordoeyelig underholdning i halvannen time, som kan anbefales hvis du skulle foele at det er det du trenger.

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 06

Klokken 1130 mandag formiddag var det klart for dagens foerste film, den amerikanske Be Kind Rewind med blant andre Jack Black og Danny Glover. Filmen handler om en VHS utleiebutikk som er iferd med aa bli overfloedig, og personalets og nabolagets kamp for aa beholde denne. Denne kampen blir ikke lettere naar rollefiguren Jerry, spilt av Jack Black, klarer aa avmagnetisere alle baandene paa videokassettene i hyllene. Naar den foerste kunden kommer misfornoeyd tilbake med en avmagnetisert Ghostbusters-tape, starter Jerry og kollegaen Mike en halsbrekkende redningsaksjon ved aa spille inn sin egen versjon av Ghostbusters. Flere kunder kommer til saa flere piratversjoner maa lages iloepet av faa timer og til Jerry og Mikes store overraskelse, saa oeker etterspoerselen og populariteten til deres piratversjoner. Regner med at de fleste har sett Jack Black i School Of Rock, og i denne filmen er hans rollefigur ikke helt ulik. Rollefiguren hans er utstyrt med en ukuelige optimisme og overdrevne tro paa egne ferdigheter foran kamera, eller bak mikrofonen som i School Of Rock, og ingen gjoer roller som det bedre enn Jack Black.

Det er ogsaa flettet inn en annen historie i filmen, hvor innehaveren av butikken spilt av Danny Glover, har hovedrollen. Denne historien blir etterhvert viktig for kampen for aa beholde bygningen, og holde ivrige utbyggere borte.

Premiere paa den tsjekkiske filmen Děti Noci (Night Owls) var neste paa programmet. Filmens hovedperson er Ofka, bor hjemme og jobber nattskift paa noe som kunne ligne paa en nedgradert 7-eleven. Dette gjoer hun mens mange av venninene og hennes bekjente har fortsatt paa studier, men Ofka har tydeligvis problemer med aa loesrive seg fra barndommen. I butikken kommer faste kunder og tilfeldige kunder inn, blant annet noen nordmenn for aa kjoepe oel. Det hele er ganske trist, med kjaerlighetsssorg paa grunn av utro kjaerester, over ikke-gjensidig kjaerlighet, ran, foelelse av mislykkethet og mangel paa forstaaelse i familien. Klarte vel ikke helt aa bli veldig involvert i noen av historiene, men det sa jeg naturligvis ikke til den tidligere Oscar-nominerte regissoeren Michaela Pavlátová, se bildet, som jeg hadde en lengre samtale med senere paa kvelden. Ikke langt fra hotellet mitt, i et gammelt aerverdig bygg, er det hver kveld festligheter hvor folk faar anledning til aa benytte danseskoene eller drikke i overkant mye alkoholholdig drikke. Jeg tok en redaksjonell tur dit igaar kveld, og her kjente jeg raskt igjen teamet bak Night Owls fra noen timer tidligere. Det var altsaa her Det Lille Hjornet fikk en meget eksklusiv prat med Pavlátová. Hun kunne avsloere at bruken av nordmenn var ganske tilfeldig. De hadde foerst tenkt paa svensker, men saa var det noen i teamet som kjente noen nordmenn som befant seg i Praha, saa da ble det nordmenn i stedet. Hun var ogsaa meget godt fornoeyd med at man naa kunne faa penger til aa lage noe annet enn bare feelgood-filmer, som jo denne filmen ikke er. Jeg var naer ved aa respondere at oest-europeiske filmer ikke akkurat er kjent for feelgood-faktoren, men klarte akkurat aa holde igjen.

Kveldens siste film ble dokumentaren om franske Philippe Petit. Mannen som 7 august 1974 balanserte mellom de to taarnene som en gang utgjorde World Trade Center. Filmen tar i korte trekk for seg stuntene Petit utfoerte foer 7 august 1974, blant annet Notre Dame og i Sydney (se bildet). Naar det er unnagjort, gaar filmen over til aa handle om forberedelser, diskusjoner og droemmen til Petit om aa utfoere stuntet han hadde droemt om lenge foer selve taarnene var bygget. Den stoerste utfordringen var aa komme inn i selve taarnene med saa utrolig mye utstyr som maa til for aa utfoere noe slikt, og det er svaert fengslende aa hoere Petit fortelle om operasjonen. Selv om jeg likte filmen veldig godt og ble veldig fascinert, saa kan jeg ikke noe for at jeg blir litt provosert naar de snakker om hvor vakkert det er. Det er helt sikkert anderledes naar du er der og du er tettere innpaa det hele, men det er ikke vakkert aa sette seg i livsfare. Petit snakker om hvor lite som skal til for at han doer, men tenk hvilken vakker doed det ville vaert, aa doe mens du gjoer det du elsker over alt. Nuvel.

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 05

Igaar var det duket for festivalens andre visning av den norske filmen Mannen Som Elsket Yngve. Jeg har lest boka til Tore Renberg for ikke altfor lenge siden, og den vil jeg si var det man kaller en page turner. Hadde derfor litt forventninger til filmen, spesielt med tanke paa de gode kritikkene den har faatt i norske medier.

Men for aa vaere ärlig, saa ble jeg litt skuffet. Og det sier jeg ikke for at alle andre har sagt den er saa bra. Jeg synes rett og slett noen av dialogene var direkte pinlige aa höre paa, og det virket overhodet ikke naturlig. Tenker spesielt paa de aller förste scenene paa Jaeren hvor hovedpersonen Jarle Klepp og Helge Ombo blir kjent. Disse dialogene som virket saa naturlige i tekstform, fungerer daarlig paa film.

Ellers synes jeg de tar en del snarveier paa enkelte omraader, for eksempel Jarles gryende forhold til Yngve fra den foerste gangen han ser ham, til han faktisk syklet hjem til ham. Uten at jeg paa noen maate er en fyr som filmtekniske folk trenger aa faa raad fra, saa fölte jeg at en indre monolog hos Jarle kanskje kunne vaere paa sin plass? For aa faa frem de motstridende foelelsene som jeg i boken fikk inntrykk av at han hadde.

Men la det vaere klart, filmen er ok den. Det er flere morsomme og alvorlige scener i filmen som viser at det er flinke folk, men jeg ble ikke saa begeistret som mange andre tydeligvis har blitt. Les boka du.

Soendagens andre film var en verdenspermiere paa den franske filmen La Vérité Ou Presque, eller True Enough som den engelske tittelen har blitt. Filmens regissoer er Sam Karmann som ogsaa har en rolle i filmen.

Filmen handler om den travle programlederen Anne hennes stadige problemer med aa fordele tiden mellom jobb og familie. Det er flere kompliserte forhold i filmen, baade foelelsesmessige og profesjonelle som hun og menneskene rundt henne maa forholde seg til. Disse menneskene er foerst og fremst hennes mann Thomas, hennes ex-mann Marc som naa venter barn med Annes kollega Caroline, og ikke minst den aldrende, homofile forfatteren Vincent.

Regissoer Karmann var paa scenen foer visningen, og fortalte litt om filmen, blant annet at han ville karakterisere filmen som en tragi-komedie, eller drama-komedie. Jeg ser hva han mener med det, og det er flere gode prestasjoner i denne filmen, men den fungerer ikke helt for min del. Jeg klarer ikke aa bli ordentlig involvert i noen av de mange forholdene og problemene i filmen, og jeg ender opp med aa kjede meg i litt for stor grad.

Siste film var en pressevisning av den mexicanske filmen Lake Tahoe av Fernando Eimbcke. Det at det var en pressevisning, betydde at det var en liten sal, uten normale kinoseter. Ble dermed sittende paa en svaert ukomfortabel plaststol i halvannen time, men selv ikke det soerget for aa oedelegge min opplevelse av Lake Tahoe. Selv om det viser seg at den filmen har en tragisk bi-historie, handler den stort sett om 16 aar gamle Juan som krasjer med en lyktestolpe, og hans soeken etter hjelp til aa fikse bilen. Selv om landsbyen han soeker hjelp i, tilsynelatende er ganske saa folketom, er det ingen mangel paa verksteder ihvertfall. Han vandrer fra verksted til verksted og en og annen bilrekvisita, uten at det er saa mange som kan hjelpe stakkaren. I denne delen av filmen minner den meg veldig om Jim Jarmusch´glimrende film Broken Flowers, paa den maaten at hovedpersonen vandrer tilsynelatende hvilelöst rundt, oppsöker flere bisarre mennesker som hovedpersonen haaper kan hjelpe. Jeg likte veldig godt denne filmen, mye paa grunn av dens absurde humor. Synes folkene bak filmen klarte aa beskrive haaplösheten som hovedpersonen opplever paa en meget bra maate, med hjelp av relativt lite dialog og todimensjonal filming.

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 04

Igaar loerdag var det foerst pressekonferanse med det danske teamet bak filmen Frygtelig Lykkelig. Filmen har faktisk verdenspremiere her paa festivalen. Paa bildet sees fra venstre regissoer Henrik Ruben Genz, saa skuespillerne Jakob Cedergren og Kim Bodnia. Handlingen i filmen er helt soer i Danmark i Toender kommune, hvor Jakob Cedergren spiller en politimann som etter en uheldig episode hjemme i Koebenhavn, blir "forfremmet" til tjeneste i denne mildt sagt spesielle landsbyen. Her har normen alltid vaert at vi ordner opp saker paa vaar maate, uten aa noedvendigvis bringe inn politiet. Naar saa denne nykommeren ankommer og begynner med aa gjoere alt etter boka, blir det problemer relativt kvikt. Problemene taarner seg etterhvert opp for nykommeren og filmen utvikler seg til et marerittlignende scenario hvor alt som kan gaa galt, gaar galt.
Virkemidler fra baade western og skrekkfilm blir brukt med hell, og med straalende skuespillerprestasjoner fra Cedergren og Bodnia, blir dette en film med et klart anbefalingsstempel paa seg.

Ca tredve minutter etter at danskene hadde forlatt lokalet, saa ble det gjort klart for pressekonferanse med festivalens store stjerne, Robert De Niro. Han deltar her i forbindelse med Barry Levinson-filmen What Just Happened, og han mottok kvelden foer prisen Crystal Globe for Outstanding Artistic Contribution to World Cinema. Her sees han fiklende med mikrofonen rett foer seansen starter. Han svarte blant annet paa at han planlegger aa lage film med Martin Scorsese igjen, forhaapentligvis innen 1,5 aar. Legger ogsaa ved et liten videosnutt hvor han svarer paa det uunngaaelige spoersmaalet om han liker seg i Karlovy Vary og filmfestivalen;

Ved siden av meg under pressekonferansen, satt det foroevrig en meget ivrig inder, som etter mange forsoek endelig fikk tak i mikrofonen. Han spurte foerst litt om De Niros forhold til Martin Scorsese, foer det ikke spesielt uventede spoersmaalet kom paa flytende india-engelsk; "Are you planning any movies in India?" De Niro til Bollywood...Han svarte saa hoeflig man kan med aa si "you never know, I wouldn't mind, but it is all depending on the script." Denne seansen fikk jeg dessverre ikke paa tape bortsett fra fem sekunder, da minnekortet hadde faatt nok aa jobbe med. Legger allikevel med snutten slik at dere faar med dere den alternative uttalen av Martin Scorsese;

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 03

Vi jobber overtid for aa gi dere mer aa lese paa i helgen. Som nevnt i Nyhetsbrev 01, oppsto det enkelte tekniske problemer angaaende opplasting av bilder. De er naa loest noenlunde, og her foelger noen turistbilder;













Paa vei fra flyplassen, til Karlovy Vary torsdag 3 juli. Her jobber bussjaafoeren og en lokal helt med aa fikse det punkterte hjulet













Utsikt ifra hotellrommet













Ja, det er en filmfestival vi er paa...Motivet er deler av Hotel Thermal som fungerer som hovedkvarter for festivalen og deler av det tiltagende folkelivet. "Film" er ett av tre ord som designerfirmaet har brukt til aarets festival. De to andre ordene er "Festival" og "Vary". Designerne ville bruke tre ord som paa best mulig maate beskrev hva dette handlet om, og ordene pryder byen i mange fasonger og varianter.

Haaper aa vaere tilbake i morgen og bringe dere bilder og tekst fra pressekonferanse med blant annet Robert De Niro, og en anmeldelse av en verdenspremiere.

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 02

Ny dag i Karlovy Vary, og naa begynner hendelsene og ta seg opp her. Foerst og fremst ved at festivalen har oppdaget at alle er tjent med aa presseakkreditere Det Lille Hjoernet. Etter aa foerst ha blitt neglisjert fullstendig i databasen til pressedepartementet, ba jeg dem sjekke en gang til. Da skjoente de tydeligvis hvilken feiltrinn dette kunne utvikle seg til, for da tok det ikke lang tid foer kort med navn og bilde paa var i min forvaring. Hvis noen ansvarlige i ledelsen mot formodning kan norsk, og i tillegg frekventerer denne siden, trekkes alle antydninger om sensur tilbake med umiddelbar virkning.

Foerste film jeg fikk med meg var igaar ettermiddag. Filmen var den britiske dokumentaren Of Time And The City av Terence Davies. Han er foedt og oppvokst i Liverpool, og filmen handlet om nettopp denne byen. Den handlet ikke om det mest umiddelbare vi tenker paa naar det gjelder Liverpool, The Beatles og Liverpool Football Club. Davies har derimot laget en film om det aa vokse opp i byen og hvordan byen var paa 60-tallet, fortalt paa en poetisk og artistisk maate. Han bruker veldig mye originale levende bilder fra den tiden, som han akkompagnerer med sine kommentarer og ikke minst musikk. Kommentarene hans er ofte svaert syrlige, enten det omhandler tilstanden og den elendige forfatningen store deler av byen faktisk var i, eller om det gjelder konge og regjering.
Som sagt saa er kommentarene underveis skrevet veldig poetisk og lyrisk, noe som gjoer det litt vanskelig aa faa med seg alt han sier, spesielt med musikk i bakgrunnen, uten at det oedela min gode opplevelse. Musikken var foroevrig noe av det jeg likte best med filmen, enten det var datidens popmusikk eller klassiske stykker. I seg selv flott musikk, men musikken var i tillegg med paa aa understreke det vi saa i filmen paa en forbilledlig maate.

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 01

Da er vi paa plass i Karlovy Vary, med hotellrom. Paa grunn av tekniske problemer, er det lite med bilder foreloepig, men kommer forhaapentligvis senere.
Bortsett fra en punktering paa vei fra flyplassen til Karlovy Vary, saa gikk turen ned smertefritt. Umiddelbart etter ankomst, lokaliserte vi Thermal Hotel, hvor hovedkvarteret for festivalen befinner seg. De svaert saa hjelpsomme kvinnene ved Good Bed Agency tok tak i mitt problem, og fikk ordnet hotellrom raskt og smertefritt, og det til en snill pris ogsaa. En stor takk sendes til Anna og Petra.
Denne lille byen begynner virkelig aa bli klar for festival naa, med et utall boder med mat, drikke, festivalmateriell, scener og generelt det man kan forvente paa en hvilken som helst festival.

Selv om hotell ble ordnet til staakarakter, saa foeler jeg fortsatt jeg blir noe motarbeidet av festivalledelsen her. Det var et gufs fra en tid jeg trodde var forbi, da redaksjonen ble nektet presseakkreditering, men det skal mer til for aa tvinge den frie og uavhengige pressen i kne. Den bebrillede pressesenter-vakten med konfirmasjonsdressen sin, klarte det ihvertfall ikke...