Kulturhjørnet III

Denne gang tar vi dere med til Stavanger kino og Sal 5. Filmen som får spalteplass er den mye omtalte, norske skrekkfilmen Rovdyr. Denne filmen var det ikke planlagt å bruke et par lørdagstimer på, men vi ble pent nødt til det da vår prefererte forestilling var utsolgt.
La oss være veldig "to the point"...for en drittfilm. Nå skal det sies at undertegnede ikke er en spesielt stor tilhenger av skrekkfilm-sjangeren. Jeg ser ikke helt poenget med å se en film, hvis ENESTE mål er at man skal hoppe i stolen noen ganger. Hvis det er en brukbar story bygget rundt disse hendelsene og scenene som gjør at man letter fra fløyelsetet, så ser jeg dog helt anderledes på det. Som leseren kanskje har skjønt, så var story'en i Rovdyr ikke tilstede. I starten får vi opplyst at vi befinner oss i 1974 og en ungdomsgjeng på fire er på vei på hyttetur. Etter en stopp på en lite hyggelig kafè i en eller annen bygd, blir de etterhvert innhentet av en bil. I bilen sitter det noen karer i jaktutstyr og kaps. En av de skumle gutta i bilen hadde forøvrig en kaps som bar logoen til BP, British Petroleum. En logo BP ikke brukte i 1974 ihvertfall. Nuvel, hadde det vært det eneste å sette fingeren på så...
Disse jegerne er av en eller annen grunn veldig sinte og begynner og drepe og styre på. Den første som blir drept er ei jente som haiket med de fire ungdommene fra den lite hyggelige kafèen. Hun har tydeligvis truffet på jegerne tidligere da hun opptrer svært nervøs, uten at hun ser noe poeng i å fortelle de andre noe om hva hun har opplevd. Litt merkelig, men tipper hun angrer nå...
Resten av filmen foregår i skogen hvor de fire ungdommene trasker rundt i skogen og forsøker å gjemme seg for jegerne. Det var forresten ingen overraskelse at det var den fineste dama med den trangeste toppen som var den som ordnet opp etterhvert...
Underveis i filmen tenkte jeg at jeg gledet meg til å finne ut hva som var motivet til disse jegerne for å gå rundt og drepe uskyldige turister, men fikk vi aldri vite. Det motivet ble nok skyvet under teppet når filmskaperne satt og brainstormet over hvilke nye makabre scener de kunne lage. Det er jo mye gøyere, og ikke minst mye lettere.
Etter min mening, så kunne skaperne av filmen med hell latt de fire ungdommene komme seg opp til hytta, før ting begynte å skje. På hytta kunne det blitt laget litt flere historier rundt de fire og litt mer dybde i handlingen enn når de bare ble løpende rundt i en skog hele tiden.

Gørrkjedelig.

Uverdig

Har fått tilbakemeldinger på at det kunne være ønskelig med noe hyppigere oppdateringer av siden, og jeg er så hjertens enig. Jeg skal si dere det at jeg de siste ukene har hatt svært dårlig samvittighet.
Saken er at jeg for tiden lever under uverdige forhold, rent trådløst-nettverks-messig. Det hører faktisk til sjeldenhetene at jeg kan benytte meg av de tjenester og tilbud dette allestedsnærværende nettverket tilbyr, hjemme i min egen stue.
Dette, kombinert med en veldig feil fordeling av timer på jobb kontra fri, har gjort sitt til at det har blitt som det har blitt.
Til tross for dette, er det faktisk planlagt en ny utgave av Kulturhjørnet, som hvis alt går min vei blir publisert iløpet av kvelden.

Vindfullt

Når vannet i toalettskålen bølger og vindusspylervæsken nærmest blåser bort før den når frontruta, vil jeg si vi har en noe vindfull værtype. 

På det nederste bildet

, ser dere toppen av masta på en båt som igår lå trygt fortøyd i Hillevågsområdet. Det kunne en felles værinteressert mann opplyse meg om på bryggen. Samme mannen var på vei ut til Sele ved Klepp på Jæren for å se om han fortsatt hadde campingvogn....

Jul igjen

Ville bare minne alle lesere om at det snart er jul, og at man ikke må glemme å ta litt fri. 

I forbindelse med julehøytiden blir det konsumert ikke så rent lite klementiner i dette landet. For undertegnede begrenser det seg i stor grad til Cevita klementiner, som man blant annet får kjøpt på Meny-butikker.

I den sammenheng vil jeg komme med et klementin-tips jeg oppdaget ved en tilfeldighet for noen år siden. Etter du har skrellet ferdig klementinen, la båtene stå og "hvile" noen minutter, som vist på bildet. Når man så etter en stund setter tennene i klementin-båten, kjenner man at det ytterste skinnet sprekker opp, litt på samme måte som når man spiser en drue. Denne effekten ved at det ytterste skinnet er noe tørket opp, setter undertegnede stor pris på. Just try it!

Sånn ellers....ha en fortreffelig julehøytid.

Doktor Meny

Som tidligere nevnt så setter jeg stor pris på å vandre hyllelangs på Meny Hillevåg. Det forhindrer meg dog ikke å se på denne dagligvarebutikken med et kritisk blikk. 

Så også idag, da jeg kunne lese, etter min smak, i overkant mye og detaljert produktinformasjon om tranebærenes fortreffelighet. 

Jeg vet at opplysningene vi blir til del her er til vårt eget beste, men jeg fikk rett og slett ikke så veldig lyst på noe frukt etter å ha lest dette, helt sikkert velmenende, produkttipset.

Èn uke etter operasjon

De verste knutene er som vi ser borte, men leggen er fortsatt ganske øm og hoven.  Å stå stille for lenge, fører til store ubehageligheter i form av et massivt trykk nederst i leggen. Dette trykket avtar hvis jeg går, da musklene presser blodet tilbake til hjertet, eller at jeg sitter med benet høyt.

Etter sykehusets anbefaling, har jeg nå gått til innkjøp av en støttestrømpe. Dette plagget var å få tak i hos Stavanger Helsehus fikk jeg vite. Et populært sted for byens eldre kvinner viste det seg, uten at jeg ble veldig overrasket over det. Det imidlertid ingen fortalte meg var at denne helt ordinære strømpen kostet hele 800 kroner. Da kvinnen bak disken forkynte hva jeg måtte betale, hadde jeg allerede kortet klart, og da er det jo som kjent for sent å trekke seg.

Riktignok går strømpen helt opp over lårene, men hofteholdere fulgte altså ikke med. Denne svært tettsittende strømpen skal hjelpe til med å unngå at det dannes et for stort trykk nederst i benet, og det anbefales å bruke plagget i ca seks måneder etter operasjon.

Jeg vet det blir mye åreknute-prat for tiden, men det er faktisk veldig lite annet å berette om. Jeg har nå vært borte fra jobb i en uke, og det har vært til tider usedvanlig kjedelig. Planen er å forsøke seg på jobb i morgen, så får vi se hvordan det går.

Sauda sykehus

Hva skal man si om dette sykehuset? For det første må det være ett av norges minste i sitt slag. FOR lite for myndighetene er det ting som tyder på, da det meste av virksomheten på sykehuset blir lagt ned iløpet av januar 2008. Dette hadde personalet nylig blitt informert om, og jeg merket en litt nedtrykt stemning.

På tross av dette ble jeg mottatt svært godt på Sauda sykehus og de gjorde det aller meste for at jeg og romkamerat Jan skulle trives.

Trivelige Jan viste seg å være en vinteridrett- og håndball-entusiast av de helt sjeldne. Samme kvelden vi to delte på rom 201, spilte de alltid like positive håndballjentene VM-kamp mot Østerrike, og dette hadde naturligvis Jan veldig lyst å få med seg. Han fikk den noe tilårskomne pleieren til å lete etter et reise-tv vi kunne se begivenheten på, og ikke lenge etter kom hun jammen ikke trillende inn med en tv. 

Der lå vi da, i hver sin seng med benet høyt, spisende på hvert vårt kyllinglår og så på håndball og halve Jakten På Kjærligheten. Hyggelig det...

Som nevnt i et tidligere innlegg, ønsket jeg å finne ut om jeg var norges yngste mannlige åreknutepasient. Jeg kan nok ikke smykke meg med den gjeve tittelen, men fant ut svært lite utover det. 

Jeg spurte damen, som forøvrig fikk det tvilsomme oppdraget å barbere hele benet mitt, om det noengang hadde vært noen mannlige åreknutepasienter under tretti år innom avdelingen. Hun humret ganske godt når jeg spurte om dette, og jeg fikk dermed en klar fornemmelse av at jeg ikke akkurat var gjennomsnittspasienten. Allikevel virket hun oppriktig når hun sa at jeg langt fra var den yngste, uten at hun kunne fremlegge noen statistikk på dette.

Hvis døgnet mitt på Sauda sykehus er representativt for resten av helse-Norge, så har vi ingenting å klage over. Jeg tror imidlertid at det er få sykehus hvor pleierne har så god tid til sine pasienter som i Sauda. Jeg kjenner det gjør meg trist at jeg er en av de siste som fikk kjenne varmen og gjestfriheten til Kjersti, Aud og alle de andre. Lykke til med hva dere måtte finne på i fremtiden.