Tidligere i sommer gjorde redaksjonen en avtale via internett med busselskapet Swebus Express om å bringe meg fra Oslo til Göteborg den syvende august. Den syvende august kom, og det viste seg at begge overholdt avtalen.
Målet for reisen var å oppleve musikkfestivalen Way Out West som i år ble avviklet for andre året i rekken. Festivalen tyvstarter på torsdagen med en såkalt klubbkveld med opptil flere konserter fordelt byens scener, før selve festivalen fortsetter fredag og lørdag utendørs i den massive Slottsskogen, som er en gigantisk park midt i byen. Den får Frognerparken til å se ut som en liten hageflekk.
Jeg startet festivalen torsdag kveld med å besøke stedet Jazzhuset. En flott gammel bygning som nok en gang har vært brukt som bolig. Denne kvelden var det tid for de eneste norske representantene under årets festival, Silje Nes og den mye omtalte Ingrid Olava. Silje Nes har jeg tidligere omtalt i ikke spesielt positive ordelag i Kulturhjørnet IV, men storsinnet nok, var jeg villig til å gi henne en ny sjanse. Og selv om hun hadde fått med seg et par hjelpere til, så blir dette for lite spennende og stemmen hennes er rett og slett ikke god nok etter min mening.
Hun har imidlertid fått muligheten til å spille både i Tyskland og USA, visstnok med suksess, så det er tydeligvis noe jeg ikke har fått med meg...La merke til publikum rundt meg, og jeg må si
de så ganske uinteresserte ut. Da var det anderledes når Ingrid Olava entret scenen. Uten at jeg har hørt henne, så har jeg vært litt skeptisk til dette stjerneskuddet, mye pga den ensidige positive omtalen Olava har blitt til del i den norske pressen. Skepsisen forsvant dog da hun entret scenen og begynte å spille. Flott, mørk stemme, ok melodier, samt en engasjert sceneopptreden, fikk både meg og de andre publikummerne opp av dvalen Silje Nes hadde ført
oss inn i. Det svenske bandet Wildbirds & Peacedrums avsluttet kvelden med en svært bra
opptreden. Dette bandet leverer musikk som er veldig vanskelig å sette i bås, men litt jazz, litt
blues og noe pop er ihvertfall med. Lydbildet er for det meste skapt kun av perkusjon og vokal, men med enkelte bidrag fra et strengeinstrument jeg ikke vet hva heter. Uansett hvilke virkemidler som ble tatt i bruk, så ble dette en usedvanlig spennende cocktail av god lyd. Ingen bilder fra denne kvelden dessverre da redaksjonen for tiden er uten besittelse av et mobilt kamera.
Fredag var det klart for første dag i Slottskogen, og hvilken start. Jeg kom inn ca fem over to,
og hadde tenkt å sjekke det rikholdige gastronomiske tilbudet innenfor festivalområdet, før
Iron & Wine konserten startet. Ble imidlertid stående ved den ene av de
tre scenene hvos svensken Christian Kjellvander spilte opp. Hans fantastiske malmfulle røst, de
rørende vakre melodiene og koringen til hun som senere viste seg og være fru Kjellvander, gjorde at jeg ble stående å høre på, nærmest måpende. Det minnet meg litt om Midnight Choir,
men jeg vil faktisk si at han overgår Paal Flaata på vokal. Jeg blir heller ikke spesielt
overrasket om Kjellvander har hørt en god del på Johnny Cash og andre klassiske amerikanske
låtskrivere opp gjennom de siste tiår.
Iron & Wine gjorde nok en god konsert,
en konsert som vel nesten var identisk som konserten på Øya-festivalen to dager tidligere. I forhold til de gangene jeg har hørt dem tidligere, så har de nå lagt om til en mye mer rytmisk fremtoning, ihvertfall live. Virker nesten som om Sam Beam er gått lei av å bare være stille og melankolsk, og skal ta igjen for det tapte. Det gir seg utslag i litt for mange og etter mitt skjønn, unødvendige instrumentale partier. Men flott er det.
Første festivaldag fortsatte for min del med superveteranene i The Sonics, Okkervil River fra
Seattle, legendariske Sonic Youth,
Kim Gordon blir forøvrig ikke yngre hun heller, og New York bandet The National. Alle bra band, men for min del ble det bare en opptakt til bandet jeg virkelig gledet meg til; Sigur Rós. De gikk på scenen litt før klokken 2200, og de skuffet ikke.
De klarte å skape en nesten overnaturlig stemning under konserten, noe jeg kjente igjen fra filmfestivalen i Karlovy Vary
da jeg så filmen Sigur Rós: Heima. Tror det er noe med den litt drømmende og hypnotiserende falsetten til vokalist Jón Þór Birgisson og bandets ivrige bruk av lyseffekter. Et av festivalens desiderte høydepunkt for meg.
Lørdag og siste dag. Bandet som var grunnen til at jeg faktisk ble klar over denne festivalen, Joan As Police Woman spiller allerede kl 1330 på den minste scenen, kalt Linné. Bandet virker ikke helt fornøyd med å måtte spille så tidlig, og teltet er så definitivt ikke fullt. De gjennomfører allikevel et greit sett med sanger fra de to albumene, uten å virke veldig engasjerte. Noe av det kan nok skyldes de mange tekniske problemene som oppsto under konserten, i form av en allestedsnærværende feedback. Den siste
plata er forøvrig meget bra. Av en eller annen grunn fryktet jeg en nedtur på denne platen, men den er faktisk på høyde med førsteplata. Legg forøvrig merke til de lekre støvlettene til Joan til venstre på bildet...
Etter at redaksjonen hadde tatt seg en halvtimes lunsjpause, var det klart for jentebandet Sahara Hotnights på den største scenen. Disse jentene har holdt på siden tidlig nittitall, da de som tolvåringer startet å spille sammen. Musikken er egentlig rett frem, gitarbasert
garasjerock med klare punkreferanser. Med fare for å bli stemplet som noe politisk ukorrekt,
så er det noe veldig fascinerende over fire billedskjønne jenter i åletrange jeans, stå bredbent og fremføre svett gitarrock...I tillegg er det rett og slett ganske tøff musikk. Etter å ha sett Sahara Hotnights, tenker jeg at det er dette norske Furia prøvde å bli for noen år siden, uten helt og lykkes. Litt bedre melodier, litt tøffere riff, og litt penere kanskje....
Siste konsert for min del var et band som jeg var litt spent på, nemlig Fleet Foxes. Jeg hadde
ikke hørt om dem før, men det jeg leste om dem i programmet, gjorde meg egentlig ganske forventningsfull. De er, som faktisk ganske mange av bandene på denne festivalen, i folkrock/americana landskapet, og at de har Beach Boys og Simon & Garfunkel som forbilder, blir ganske raskt avslørt, om enn ikke så velpolert. Mine forventninger ble innfridd så absolutt og musikk fra Fleet Foxes må snarest finne veien til mitt hjem.
Med det var Way Out West over for min del, og jeg er meget godt fornøyd. Veldig mye bra band, både de jeg visste var bra og nye, hyggelige bekjentskaper og ikke minst et veldig bra festivalområde. Nok av toaletter og nok av plasser til å få seg noe mat. Ikke utenkelig at turen legges til Göteborg neste sommer også.
På bussturen hjem ble jeg sittende ved siden av en pendlende kjeveortoped. Pendlingen Göteborg-Oslo hadde han bedrevet i cirka åtte år, noe jeg har den fulle respekt for. Vi hadde en hyggelig samtale, men personen som virkelig fattet min interesse, var selve bussjåføren. Den noe, selskapssyke og pratsomme bussjåføren. Rett som det var plukket han opp mikrofonen og opplyste oss på sitt finsk-svenske mål om forskjellige ras og ulykker som hadde skjedd langs ruta vår. Han uttrykte også sin frustrasjon over den tiltagende kødannelsen når vi nærmet oss grensen ved at han kunne fortelle oss at hvis han hadde hatt vinger, skulle han fløyet over hele køen, så et sukk og så et knepp som indikerte at han hadde fått sagt sitt. For denne gang. Rett utenfor Oslo viste han oss hvor vi kunne ta med kjæresten vår og gå tur, og det var en spesiell bro han var særs fascinert av. Enda litt nærmere Oslo var det tid for en væroppdatering, og han kunne fortelle at det var oppholdsvær i Oslo. Takket være at denne bussen var utstyrt med vinduer, var dette nok noe de fleste hadde konstatert allerede...
Med andre ord, en fascinerende slutt på en strålende helg i Sverige.
Redaksjonen har denne påsken tatt en nærmere titt på påskefeiringen i det katolske Irland. Det omdiskuterte flyselskapet Ryanair tok meg fra Gatwick til Shannon på den irske vestkysten og Volvo S40 fra Hertz utførte resten av transporten på en utmerket måte. Opplevelsene strakk seg fra imponerende naturopplevelser med The Cliffs of Moher som dere kan se på bildet, pub på den irske landsbygda med musikk, Guinness og irish stew, Galway, påskegudstjeneste på den irske landsbygda og tradisjonell irsk dans i en gammel låve i Kilfenora blant annet.
Godt og vel to uker er gått siden jeg ankom England, Portsmouth og bydelen Port Solent. Port Solent ligger knappe ti minutters kjøring utenfor Portsmouth sentrum, og det er i dette området kontoret ligger og hvor jeg fortsatt bor. Ja, jeg bor fortsatt på hotell faktisk. Hotellet er fint det, men selve området rundt er ikke så spennende. Det begrenser seg til en en døgnåpen Tesco, Pizza Hut og KFC...På grunn av at jeg fortsatt tilbringer store deler av døgnet på hotell, føler jeg ennå ikke jeg har kommet helt igang med oppholdet her borte og jeg ser derfor veldig frem mot 
å flytte inn i leiligheten nede i Portsmouth by. Grunnen til at det ikke har funnet sted ennå, er at leiligheten leies gjennom firmaet og advokatene her behandler leiekontrakten som om det gjaldt en milliardkontrakt. Siste er at jeg senest kan flytte inn førstkommende onsdag, men vil ikke satse gård og grunn på at det faktisk skjer. For å gi dere et lite inntrykk av området, legger jeg ved et par bilder tatt fra hotellromsvinduet mitt. Selve prosjektet er ikke ordentlig igang ennå og foreløpig går 
Tidligere i sommer gjorde redaksjonen en avtale via internett med busselskapet Swebus Express om å bringe meg fra Oslo til Göteborg den syvende august. Den syvende august kom, og det viste seg at begge overholdt avtalen.
