En utrolig lekker bil...

...kan bli din. Nærmere bestemt en Mazda 3 1.6 Exclusive. Ja tenk.

Selv med over 650 hits på annonsen, har jeg fortsatt tilgode å bli kontaktet av noen interessenter. Så hvis du er interessert i å kjøpe dette eksemplaret for pålydende, må du raske på før jeg senker prisen...Check it out!

http://www.finn.no/finn/car/object?finnkode=12536896

Kulturhjørnet V

Denne utgaven av Kulturhjørnet tar for seg ett uttrykk og en musikk jeg er svært lite familiær med. Desto mer interessant og fascinerende.

Vi er, ja du gjettet riktig, på Tou Scene. I forbindelse med Stavanger som kulturby i 2008, har de lokket til seg to storheter innen ekstremvokal og improvisasjonsmusikk, engelske Phil Minton og norske Maja Ratkje.

På grunn av en uvanlig presis konsertstart, fikk vi ikke med oss starten av solokonserten til Maja Ratkje, men kvelden skulle fortsatt gi oss noen unike opplevelser. Gledelig nok var det fullt hus på den største scenen, noe jeg aldri har opplevd tidligere på dette stedet.

Komponisten og musikeren Ratkje opptrer i mange forskjellige sammenhenger. Ikveld skulle vi

få oppleve henne både som soloartist og som komponist da Det Norske Jentekor fremførte hennes bestilligsverk Ro-Uro. Som soloartist bruker hun sin egen stemme og elektronikk til å skape sitt lydbilde, et svært fascinerende lydbilde. Musikken er ikke umiddelbar vakker, men 

med sine lekne lyder og uforutsigbarhet, kjenner jeg at den gjør meg glad. Om det er det Ratkje ønsker å oppnå vet jeg ikke, men det er ihvertfall slik jeg oppfatter musikken.

Etter en kort pause er det klart for Phil Minton, en eldre herre fra Torquay og en nestor innen improvisert vokal. Han tar plass på stolen på scenen og gir oss en oppvisning av hvordan stemmen kan brukes. Han lager en kaskade av lyder som jeg ikke visste kunne skapes av et menneske, langt mindre fra ens egen kropp. Lydene spenner fra rapelignende lyder, skriking, 

murring, gisping, barnslig klaging, murring og nynning. Noen ganger høres det ut som han er iferd med å kveles av sitt eget oppkast, andre ganger hører 

du at han har en nydelig baryton-stemme og så er det blandet inn en masse humor. Alt i alt en usedvanlig opplevelse av en ekstraordinær mann. 

Siste forestilling på scene 1, var som nevnt tidligere Det Norske Jentekor som fremførte Maja 

Ratkjes verk Ro-Uro. Dette er kveldens vakreste fremføring, med nydelige harmonier, disharmonier og solosang. Det er et stykke om krig og fred, hvor lyd, lys og bevegelse spiller en avgjørende rolle for fremdriften i stykket. Jentekoret bidrar med sang, dans 

og opplesing av koptiske skrifter fra Nag Hammadi. Et gjennomgående element i stykket er bruken av norsk folkemusikk, og Ratkje forteller at også japansk folkemusikk er 

representert, uten at jeg klarte å oppdage det.

For å avslutte denne kvelden, hadde arrangørene hentet inn en DJ av ypperste kvalitet. Jason Forrest er en internasjonal stjerne innen breakcore partymusikk, og det var særdeles underholdende å se ham gjøre det han kan. De fleste DJ´er snurrer bare plater, men Jason Forrest bidro vel så mye med dans som de han spilte for, og man kunne se han likte jobben sin. Håper bildet kan antyde det om ikke annet. 

Oppsummert en strålende kveld på Tou, med musikalske opplevelser jeg til dags dato ikke har opplevd før.

Kulturhjørnet IV

Det er fredag kveld, og vi er tilbake på Tou Scene. Kveldens program var to konserter med to kvinner, Silje Nes og tidligere Velvet Belly-vokalist Anne Marie Almedal. Begge opererer innen kategorien varsom og dempet pop med elektroniske innslag, eller noe i den duren. 

Først ut Silje Nes. Etter det jeg kunne bedømme, en svært ung pike fra nord-vestlandet en eller annen plass. Sangene var bygd opp rundt hennes gitarspilling og vokal. Med seg på scenen hadde hun en kar som ble introdusert som Arne, på litt bass og mest trommer. Ved hjelp av elektronikk gjorde hun opptak av seg selv under de fleste sangene, og på den måten bygde sangene seg opp ettersom lydbildet ble fyldigere etterhvert. Bruken av elektronikk skal hun ha plusser i margen for, men vokalmessig synes jeg imidlertid dette var i overkant forsiktig og snilt. Stemmen hennes var så var og dempet, at det nærmest var en umulighet å plukke opp hva hun eventuelt prøvde å formidle. Selve melodiene var heller ikke særlig spennende, så jeg var litt skuffet må jeg innrømme. Det at jeg i all hovedsak hadde kommet for å høre sangene fra den eksellente platen til Anne Marie Almedal,

The Siren And The Sage, hjalp dessverre heller ikke på min aksellerende skuffelse over Silje Nes´fremførelse.

Etter en knapp time i selskap med Silje Nes, var det imidlertid klart for, etter min mening, en av sørlandets flotteste representanter i det norske kulturlandskapet, kristiansanderen Anne Marie Almedal. Hun stilte opp med et mannsterkt band, med sin ektemann Nicholas Sillitoe på piano, koring etc, en annen fyr på gitar, en med et øst-europeisk klingende navn på cello, og ei dame på flere ting tror jeg, muligens litt tangenter og noe klokkespill-greier. Det hun imidlertid bidro mest med, var meget iørefallende koring som skapte noen usedvanlig vakre harmonier.  Selv om 

denne musikken også er av det vare slaget, så er dette en helt annen opplevelse. Melodiene er kort og godt bedre, samtidig som bandet skaper ett mer helhetlig lydbilde. Almedal, med sitt naturgitte, fordelaktige utseende, sitt særdeles lange hår og sin nærmest hypnotiserende stemme, skaper en stemning og ett univers man svært lett fortapes i der man sitter. Sangene var ikke overraskende i stor grad hentet fra det siste album, men vi fikk også servert litt Velvet Belly-materiale, samt en flott tolkning av en Massive Attack-låt jeg ikke husker navnet på. 

Så oppfordringen er hvis Anne Marie Almedal dukker opp i nærheten av deg, bør man innfinne seg.

Etter konserten var det ingen ringere enn DJ Friendly som spilte opp til dans på Tou Scene. Imidlertid følte jeg heller ikke denne gang for å ta i bruk de ikke spesielt slitte danseskoene.

Strømbrudd

Bygget som bildet viser ligger i et område som kalles, paradoksalt nok, Strømsteinen. Det er i dette bygget jeg og mine kolleger konstruerer det som oljeselskapene måtte ønske på sine installasjoner.

Ca kl 1030 idag i dette bygget, ble jeg og mine kolleger rått og brutalt revet ut av vår ingeniør-hverdag. Idet idemyldringen nådde sitt klimaks og man endelig klarte å logge seg inn via Citrix, satt vi plutselig i stummende mørke.

Etter at man hadde fått samlet alle medarbeidere ute ved hjelp av brannalarmen, fikk vi opplyst at hovedtilførselen til bygget var røket og at det bare var å komme seg hjem og møte opp som vanlig i morgen tidlig. 

Her kan man lese hva Stavanger Aftenblad skriver om saken; 
http://web3.aftenbladet.no/lokalt/article592342.ece

Kulturhjørnet III

Denne gang tar vi dere med til Stavanger kino og Sal 5. Filmen som får spalteplass er den mye omtalte, norske skrekkfilmen Rovdyr. Denne filmen var det ikke planlagt å bruke et par lørdagstimer på, men vi ble pent nødt til det da vår prefererte forestilling var utsolgt.
La oss være veldig "to the point"...for en drittfilm. Nå skal det sies at undertegnede ikke er en spesielt stor tilhenger av skrekkfilm-sjangeren. Jeg ser ikke helt poenget med å se en film, hvis ENESTE mål er at man skal hoppe i stolen noen ganger. Hvis det er en brukbar story bygget rundt disse hendelsene og scenene som gjør at man letter fra fløyelsetet, så ser jeg dog helt anderledes på det. Som leseren kanskje har skjønt, så var story'en i Rovdyr ikke tilstede. I starten får vi opplyst at vi befinner oss i 1974 og en ungdomsgjeng på fire er på vei på hyttetur. Etter en stopp på en lite hyggelig kafè i en eller annen bygd, blir de etterhvert innhentet av en bil. I bilen sitter det noen karer i jaktutstyr og kaps. En av de skumle gutta i bilen hadde forøvrig en kaps som bar logoen til BP, British Petroleum. En logo BP ikke brukte i 1974 ihvertfall. Nuvel, hadde det vært det eneste å sette fingeren på så...
Disse jegerne er av en eller annen grunn veldig sinte og begynner og drepe og styre på. Den første som blir drept er ei jente som haiket med de fire ungdommene fra den lite hyggelige kafèen. Hun har tydeligvis truffet på jegerne tidligere da hun opptrer svært nervøs, uten at hun ser noe poeng i å fortelle de andre noe om hva hun har opplevd. Litt merkelig, men tipper hun angrer nå...
Resten av filmen foregår i skogen hvor de fire ungdommene trasker rundt i skogen og forsøker å gjemme seg for jegerne. Det var forresten ingen overraskelse at det var den fineste dama med den trangeste toppen som var den som ordnet opp etterhvert...
Underveis i filmen tenkte jeg at jeg gledet meg til å finne ut hva som var motivet til disse jegerne for å gå rundt og drepe uskyldige turister, men fikk vi aldri vite. Det motivet ble nok skyvet under teppet når filmskaperne satt og brainstormet over hvilke nye makabre scener de kunne lage. Det er jo mye gøyere, og ikke minst mye lettere.
Etter min mening, så kunne skaperne av filmen med hell latt de fire ungdommene komme seg opp til hytta, før ting begynte å skje. På hytta kunne det blitt laget litt flere historier rundt de fire og litt mer dybde i handlingen enn når de bare ble løpende rundt i en skog hele tiden.

Gørrkjedelig.

Uverdig

Har fått tilbakemeldinger på at det kunne være ønskelig med noe hyppigere oppdateringer av siden, og jeg er så hjertens enig. Jeg skal si dere det at jeg de siste ukene har hatt svært dårlig samvittighet.
Saken er at jeg for tiden lever under uverdige forhold, rent trådløst-nettverks-messig. Det hører faktisk til sjeldenhetene at jeg kan benytte meg av de tjenester og tilbud dette allestedsnærværende nettverket tilbyr, hjemme i min egen stue.
Dette, kombinert med en veldig feil fordeling av timer på jobb kontra fri, har gjort sitt til at det har blitt som det har blitt.
Til tross for dette, er det faktisk planlagt en ny utgave av Kulturhjørnet, som hvis alt går min vei blir publisert iløpet av kvelden.

Vindfullt

Når vannet i toalettskålen bølger og vindusspylervæsken nærmest blåser bort før den når frontruta, vil jeg si vi har en noe vindfull værtype. 

På det nederste bildet

, ser dere toppen av masta på en båt som igår lå trygt fortøyd i Hillevågsområdet. Det kunne en felles værinteressert mann opplyse meg om på bryggen. Samme mannen var på vei ut til Sele ved Klepp på Jæren for å se om han fortsatt hadde campingvogn....