Kulturhjørnet IV

Det er fredag kveld, og vi er tilbake på Tou Scene. Kveldens program var to konserter med to kvinner, Silje Nes og tidligere Velvet Belly-vokalist Anne Marie Almedal. Begge opererer innen kategorien varsom og dempet pop med elektroniske innslag, eller noe i den duren. 

Først ut Silje Nes. Etter det jeg kunne bedømme, en svært ung pike fra nord-vestlandet en eller annen plass. Sangene var bygd opp rundt hennes gitarspilling og vokal. Med seg på scenen hadde hun en kar som ble introdusert som Arne, på litt bass og mest trommer. Ved hjelp av elektronikk gjorde hun opptak av seg selv under de fleste sangene, og på den måten bygde sangene seg opp ettersom lydbildet ble fyldigere etterhvert. Bruken av elektronikk skal hun ha plusser i margen for, men vokalmessig synes jeg imidlertid dette var i overkant forsiktig og snilt. Stemmen hennes var så var og dempet, at det nærmest var en umulighet å plukke opp hva hun eventuelt prøvde å formidle. Selve melodiene var heller ikke særlig spennende, så jeg var litt skuffet må jeg innrømme. Det at jeg i all hovedsak hadde kommet for å høre sangene fra den eksellente platen til Anne Marie Almedal,

The Siren And The Sage, hjalp dessverre heller ikke på min aksellerende skuffelse over Silje Nes´fremførelse.

Etter en knapp time i selskap med Silje Nes, var det imidlertid klart for, etter min mening, en av sørlandets flotteste representanter i det norske kulturlandskapet, kristiansanderen Anne Marie Almedal. Hun stilte opp med et mannsterkt band, med sin ektemann Nicholas Sillitoe på piano, koring etc, en annen fyr på gitar, en med et øst-europeisk klingende navn på cello, og ei dame på flere ting tror jeg, muligens litt tangenter og noe klokkespill-greier. Det hun imidlertid bidro mest med, var meget iørefallende koring som skapte noen usedvanlig vakre harmonier.  Selv om 

denne musikken også er av det vare slaget, så er dette en helt annen opplevelse. Melodiene er kort og godt bedre, samtidig som bandet skaper ett mer helhetlig lydbilde. Almedal, med sitt naturgitte, fordelaktige utseende, sitt særdeles lange hår og sin nærmest hypnotiserende stemme, skaper en stemning og ett univers man svært lett fortapes i der man sitter. Sangene var ikke overraskende i stor grad hentet fra det siste album, men vi fikk også servert litt Velvet Belly-materiale, samt en flott tolkning av en Massive Attack-låt jeg ikke husker navnet på. 

Så oppfordringen er hvis Anne Marie Almedal dukker opp i nærheten av deg, bør man innfinne seg.

Etter konserten var det ingen ringere enn DJ Friendly som spilte opp til dans på Tou Scene. Imidlertid følte jeg heller ikke denne gang for å ta i bruk de ikke spesielt slitte danseskoene.