Kulturhjørnet V

Denne utgaven av Kulturhjørnet tar for seg ett uttrykk og en musikk jeg er svært lite familiær med. Desto mer interessant og fascinerende.

Vi er, ja du gjettet riktig, på Tou Scene. I forbindelse med Stavanger som kulturby i 2008, har de lokket til seg to storheter innen ekstremvokal og improvisasjonsmusikk, engelske Phil Minton og norske Maja Ratkje.

På grunn av en uvanlig presis konsertstart, fikk vi ikke med oss starten av solokonserten til Maja Ratkje, men kvelden skulle fortsatt gi oss noen unike opplevelser. Gledelig nok var det fullt hus på den største scenen, noe jeg aldri har opplevd tidligere på dette stedet.

Komponisten og musikeren Ratkje opptrer i mange forskjellige sammenhenger. Ikveld skulle vi

få oppleve henne både som soloartist og som komponist da Det Norske Jentekor fremførte hennes bestilligsverk Ro-Uro. Som soloartist bruker hun sin egen stemme og elektronikk til å skape sitt lydbilde, et svært fascinerende lydbilde. Musikken er ikke umiddelbar vakker, men 

med sine lekne lyder og uforutsigbarhet, kjenner jeg at den gjør meg glad. Om det er det Ratkje ønsker å oppnå vet jeg ikke, men det er ihvertfall slik jeg oppfatter musikken.

Etter en kort pause er det klart for Phil Minton, en eldre herre fra Torquay og en nestor innen improvisert vokal. Han tar plass på stolen på scenen og gir oss en oppvisning av hvordan stemmen kan brukes. Han lager en kaskade av lyder som jeg ikke visste kunne skapes av et menneske, langt mindre fra ens egen kropp. Lydene spenner fra rapelignende lyder, skriking, 

murring, gisping, barnslig klaging, murring og nynning. Noen ganger høres det ut som han er iferd med å kveles av sitt eget oppkast, andre ganger hører 

du at han har en nydelig baryton-stemme og så er det blandet inn en masse humor. Alt i alt en usedvanlig opplevelse av en ekstraordinær mann. 

Siste forestilling på scene 1, var som nevnt tidligere Det Norske Jentekor som fremførte Maja 

Ratkjes verk Ro-Uro. Dette er kveldens vakreste fremføring, med nydelige harmonier, disharmonier og solosang. Det er et stykke om krig og fred, hvor lyd, lys og bevegelse spiller en avgjørende rolle for fremdriften i stykket. Jentekoret bidrar med sang, dans 

og opplesing av koptiske skrifter fra Nag Hammadi. Et gjennomgående element i stykket er bruken av norsk folkemusikk, og Ratkje forteller at også japansk folkemusikk er 

representert, uten at jeg klarte å oppdage det.

For å avslutte denne kvelden, hadde arrangørene hentet inn en DJ av ypperste kvalitet. Jason Forrest er en internasjonal stjerne innen breakcore partymusikk, og det var særdeles underholdende å se ham gjøre det han kan. De fleste DJ´er snurrer bare plater, men Jason Forrest bidro vel så mye med dans som de han spilte for, og man kunne se han likte jobben sin. Håper bildet kan antyde det om ikke annet. 

Oppsummert en strålende kveld på Tou, med musikalske opplevelser jeg til dags dato ikke har opplevd før.