Kulturhjørnet VI

Velkommen tilbake til hjørnet og en ny anmeldelse, denne gang av et musikkalbum. Albumet vi snakker om er det siste til veteranene i R.E.M., Accelerate. Noen vil vite at undertegnede har et spesielt forhold til dette bandet. Som et gammelt ektepar har jeg tidligere beskrevet dette forholdet. Da jeg tidlig nittitall oppdaget hva slags skatter som lå gjemt blant albumene til R.E.M. på åttitallet, følte jeg meg litt som en 11 år gammel gutt som er forelsket i den fineste jenta i klassen. Med årene har følelsene blitt noe mer avmålt, jeg er ikke forelsket lenger, men jeg kommer aldri til å slutte å elske dem for det. Derfor er det alltid ekstra spesielt å sette ei ny plata med R.E.M. i CD-spilleren for første gang. Etter at trommis Bill Berry sa takk for seg og ble bonde på heltid etter New Adventures In Hi-Fi, så utviklet bandet en voldsom fascinasjon for trommemaskiner og synth, og gitaren til gitarist Peter Buck som var så karakteristisk på åttitallet var ikke å kjenne igjen. Jeg sier ikke at det i denne perioden ikke ble laget bra musikk, platen Up er for eksempel en svært bra plate, men det ble lengre mellom høydepunktene og det hele ble etterhvert veldig polert. Derfor er det svært gledelig å høre Accelerate. Endelig er rockegruppa R.E.M. tilbake! Gitaren fra åttitallet er tilbake, Michael Stipe synger like bra som han egentlig alltid har gjort, tekstene er enda mer kryptiske enn tidligere og Mike Mills koring har endelig fått en fremtredende plass igjen. Referanser til tidligere album er det nok av. Until The Day Is Done minner for eksempel om nydelige Swan Swan H fra Lifes Rich Pageant, mens Horse To Water faktisk ikke er helt ulik legendariske It´s The End Of The World As We Know It fra Document.

Som sagt tidligere så har de mer synthbaserte albumene de siste årene åpenbare høydepunkter, men jeg vil faktisk gå så langt som å si at Accelerate er deres beste album siden undervurderte Monster fra 1994.