Terjes Lille Hjørne

Wimbledon 2009

2009-06-29T20:43:00.008+02:00

Kl 05.19 satt han på toget, spisende på to stykk BLT-sandwiches fra Tesco, drikkende på en altfor fet, men svært så velsmakende sjokolademelk. Der satt han, på vei mot det han hadde drømt om fra urovekkende lav alder, dette stedet som NRK-legenden Finn Søhol hadde snakket så varmt om hver eneste sommer, stedet hvor de mesket seg med strawberries and cream, Centre Court, Henman Hill, play suspended due to rain og et rekordlangt game. Wimbledon-turneringen i tennis....Etter cirka to timers transport fra Hampshire i sør, ett togbytte ved Clapham Junction og en taxitur, var han nærmere målet enn noen gang. Han sto utenfor Wimbledon Park, spent og med en tiltagende svetteproduksjon, tildels forårsaket av en overfylt taxi, tildels en i overkant klam værtype. Han ble geleidet videre inn i Wimbledon Park av serviceinnstilte og tilsynelatende profesjonelle stewards. Han ble ført lengre og lengre inn i parken, før han møtte følgende syn;

Noe sa ham at han ikke hadde vært den eneste som hadde stått opp tidlig for å se på tennis...Ca 8000 andre fant han ut når han endelig kom frem til enden av køen og fikk utdelt sitt Queue Card. Klokken var 0730 og portene åpnet om kun tre timer...

For de av dere som kjenner til bevegeligheten til denne førstereisgutten, kommer det ikke som noen overraskelse på noen at han ikke trivdes spesielt godt og ligge rett på bakken i 3-4 timer. Det er rett og slett ikke normalt å dandere nesten to meter kropp på bakken uten hjelp av et sitteredskap.

Med tanke på den tidligere nevnte klamme værtypen og rundt 28 grader, skulle man tro at han hadde snippsekken full av koldt drikke. Dette medfører ikke riktighet. I snippsekken hadde han en regnjakke i tilfelle nedbør, noe BBC mente det var store sjanser for, en genser i tilfelle det skulle bli litt friskt, men altså lite drikke og ikke en gang en god bok å fordype seg i. Idet den vanligvis så nøyaktige gutten for n´te gang tørket svetten av pannen og sauset den allerede lettere brannskadde hodebunnen inn med nok et lag med solkrem, innså han at den genseren nok muligens kunne ha blitt igjen hjemme.

Rundt kl 1100, begynte hordene av mennesker å bevege seg mot et tydelig bestemt punkt. Det var tydelig at noe var i emning...Det viste seg at det var portene som var åpnet, noe de fleste hadde glemt at de var der for i utgangspunktet. Etter en gåtur i Wimbledon Park på rundt 20 minutter, en sikkerhetskontroll enhver flyplass kunne gått god for og 20 pund fattigere, var han endelig inne på selve området. Han var innenfor...lettere euforisk studerte han Schedule of Play og en avgjørelse ble tatt om at Court 14 var stedet og være. Det viste seg og være en god beslutning sett under ett, men igjen gjorde han en fatal feil. Med blodet fult av adrenalin og en kropp høy på oppbygget spenning gjennom godt og vel 20 år, var det ikke rasjonelle tanker som preget hjerneaktiviteten hans nå. Istedenfor å fylle opp sekken med drikke og gjerne noe fast å spise, bar det rett til Court 14. Etter å ha stått og blokkert utsikten for et voksende antall

asiatiske tennisfans i lengre tid, var det endelig nok folk som hadde sett nok og forlatt setet og han kunne sette seg ned og la seg underholde av tennis i ypperste sjikt. Nå når han først hadde fått plass ringside, var han ikke veldig fristet til å gi opp dette setet med det første heller, selv om frykten for å bli tilsnakket av hoveddommer pga rumlimg i magen, var sterkt tiltagende. Etter ca 3 timer ved Court 14, hadde behovet for mat overtatt for hungeren etter live tennis, og et godt tilrettelagt mattilbud sørget for at han etter rimelig kort tid kunne sette nyte en wok med kylling og nudler.

Etter et velfortjent måltid mat, var det tid for Court 18. Tilstrømningen av interesserte mennesker hadde avtatt betraktelig, noe han satte stor pris på der han satt og fulgte tvekampen mellom kinesiske Na Li og polske Agnieszka Radwanska. Bildet er tatt fra den kampen, med blant annet den tidligere nevnte Court 14 og selveste Centre Court i bakgrunnen.

Etter at Agnieszka Radwanska hadde unngått et tredje og siste sett mot Na Li, skapte noen store, mørkeblå skyer bekymring hos noen og enhver. Ikke minst hos førstereisgutten som nå kunne si seg mett på både mat og tennis. Idet han la på vei til fots ned mot Wimbledon Station, kunne han fornøyd konstatere at Finn Søhols ord den gangen for mange år siden, fortsatt gjelder.

Studiegjeld

2009-04-16T20:39:00.004+02:00

Normalt sett blir ikke henvendelser fra Lånekassen satt så voldsomt stor pris på av undertegnede, men jeg kunne ikke la være å fryde meg da de kunne informere meg om følgende;

Vi bekrefter med dette at utdanningslånet ditt i Lånekassen er innfridd. Vi håper du har hatt glede og nytte av utdanningen din.

Vennlig hilsen

Lånekassen

Takk for et godt og fruktbart samarbeid de siste ti år.

Irland påsken 2009

2009-04-14T19:55:00.006+02:00

Redaksjonen har denne påsken tatt en nærmere titt på påskefeiringen i det katolske Irland. Det omdiskuterte flyselskapet Ryanair tok meg fra Gatwick til Shannon på den irske vestkysten og Volvo S40 fra Hertz utførte resten av transporten på en utmerket måte. Opplevelsene strakk seg fra imponerende naturopplevelser med The Cliffs of Moher som dere kan se på bildet, pub på den irske landsbygda med musikk, Guinness og irish stew, Galway, påskegudstjeneste på den irske landsbygda og tradisjonell irsk dans i en gammel låve i Kilfenora blant annet.

Gunwharf Quays

2009-02-19T23:21:00.012+01:00

Det er navnet på området hvor leiligheten min ligger. Fra og tidligere være et litt slitent havnestrøk, har dette området de ti siste årene blitt kraftig oppgradert med nye leiligheter og et utstrakt utvalg av butikker, puber og restauranter.

Over ser dere to bilder tatt fra balkongen min i 13 etasje. Tårnet på det andre bildet er Spinnaker Tower, og har blitt en landemerke i Portsmouth. Det bidrar ikke med stort annet enn å bringe folk høyt opp, men da kan du til gjengjeld se helt til Southampton og til Isle of Wight.

Over ser dere bildet av dagligstuen min. Den er ikke av de største, og med tanke på plassering av sofa og tv, er det vel lite tvil om at den ansvarlige for design og interiør er mann. I dette rommet befinner det seg også en kjøkkenbenk og alt utstyr ihvertfall jeg trenger for å få i meg mitt daglige brød. Her står det også et nydelig, rundt glassbord med fire stoler hvor jeg har muligheten til å servere mine gjester de herligste retter.

Port Solent

2009-02-08T21:28:00.014+01:00

Godt og vel to uker er gått siden jeg ankom England, Portsmouth og bydelen Port Solent. Port Solent ligger knappe ti minutters kjøring utenfor Portsmouth sentrum, og det er i dette området kontoret ligger og hvor jeg fortsatt bor. Ja, jeg bor fortsatt på hotell faktisk. Hotellet er fint det, men selve området rundt er ikke så spennende. Det begrenser seg til en en døgnåpen Tesco, Pizza Hut og KFC...På grunn av at jeg fortsatt tilbringer store deler av døgnet på hotell, føler jeg ennå ikke jeg har kommet helt igang med oppholdet her borte og jeg ser derfor veldig frem mot å flytte inn i leiligheten nede i Portsmouth by. Grunnen til at det ikke har funnet sted ennå, er at leiligheten leies gjennom firmaet og advokatene her behandler leiekontrakten som om det gjaldt en milliardkontrakt. Siste er at jeg senest kan flytte inn førstkommende onsdag, men vil ikke satse gård og grunn på at det faktisk skjer. For å gi dere et lite inntrykk av området, legger jeg ved et par bilder tatt fra hotellromsvinduet mitt. Selve prosjektet er ikke ordentlig igang ennå og foreløpig går

dagene med på å lese dokumentasjon. Ingen ukjent arbeidsoppgave for en ingeniør, men det kan bli mye når det ikke brekkes opp av andre arbeidsoppgaver....

Noe jeg forøvrig synes er ganske festlig, er den daglige følelsen av å være med i en episode av den britiske serien The Office. Hvis denne serien er ukjent for leseren, er dette en parodi på en

reality-serie, hentet fra et kontormiljø.

Sammenlignet med mitt vanlige arbeidssted i

Norge, benyttes

jo det engelske språket i mye større grad her i Port Solent, og det er naturligvis dette som gir meg denne følelsen. Når man i tillegg sitter i et ikke spesielt frekt kontorlandskap med skillevegger, hører kopimaskinen gå i ett sett og arbeidsstedet er utstyrt med en rekke typiske karakterer, les: dama i kantinen som alle er på hils med, den "morsomme", den frekke, så er likhetstrekkene etterhvert ganske flerfoldige. Regner vel med at bildene sier langt mer enn mine ord. Tilogmed sier de mer enn tusen ord har jeg hørt. Bildene er tatt på kontoret en fredag ettermiddag og som dere ser er det ikke akkurat fullt hus, men du

kan naturligvis skimte den ivrige ingeniøren bakerst til venstre...

Har også tatt med et bilde av muligens det viktigste redskapet til ingeniøren, nemlig printeren. Den lekre saken som er avbildet heter EURP100038 og er av fabrikatet HP. Dette er en såkalt multimaskin, noe som betyr at den kan både kopiere, skrive ut og scanne. For meg så er dette en brukervennlighet fullt på høyde med internett. Hvis vi derimot trenger fargeutskrift, må vi gå helt nederst i gangen til printer AKSOL-P24043.

Hampshire county, United Kingdom

2009-01-22T21:32:00.006+01:00

Det er stedet jeg vil tilbringe ihvertfall de neste seks månedene. Nærmere bestemt i Port Solent utenfor Portsmouth. Der skal jeg jobbe i kontorfasilitetene til min arbeidsgiver i forbindelse med et prosjekt de absolutt ville ha meg med på. Undertegnede var ikke spesielt uvillig til å ta på seg oppdraget...Jeg, sammen med to kolleger reiser over søndag 25 januar 2009, og er forhåpentligvis operativ på kontoret fra og med mandagen etter.

I forbindelse med denne flyttingen, er jeg faktisk uten fast bopæl i kongeriket Norge. Jeg har leiet en leilighet frem til nylig, og nå bor jeg under tak utelukkende takket være velvillige venner. Som sagt er jeg nå uten noe fast tilholdssted i Norge, og jeg har dermed gjort noe jeg ikke trodde jeg skulle, nemlig flytte hjem til mor...Ihvertfall på papiret.

Det må understrekes at dette er kun av praktiske, postmessige hensyn.

Portsmouth er en havneby helt sør i England som kartet antyder, og ligger halvannen times kjøring fra London. De omkringliggende områdene skal være tildels vakre, og jeg håper under mitt opphold i Sør-England og få formidlet noen av mine opplevelser gjennom denne kanalen.

Jeg vil etterhvert også få disponere min egen leilighet i området og uten å vite hva "reasonable standard" betyr i engelsk målestokk, vil jeg tro den er kapabel til å ta imot besøkende

Lost in translation

2008-09-28T19:15:00.003+02:00

VG Netts Øystein David Johansen er muligens en journalist med mange fine kvaliteter, men engelsk-kunnskapene kunne nok vært finpusset i noe større grad. 28 september 2008 skriver Johansen en artikkel om Disney-stjernen Vanessa Hudgens. I artikkelen forteller Hudgens ivrig om sin begeistring for skuespillerkollega Angelina Jolie, men det er ting som tyder på at Johansen ikke helt har fått taket på det engelske uttrykket "kicks ass"...

"Jeg kunne tenke meg en skikkelig actionrolle! Jeg elsker Angelina Jolie, hun er sterk, sparker ræv og er skikkelig sexy, sier den populære 19-åringen."

Jaja, stå på Øystein David

Way Out West i Göteborg

2008-08-11T20:40:00.000+02:00

Tidligere i sommer gjorde redaksjonen en avtale via internett med busselskapet Swebus Express om å bringe meg fra Oslo til Göteborg den syvende august. Den syvende august kom, og det viste seg at begge overholdt avtalen.

Målet for reisen var å oppleve musikkfestivalen Way Out West som i år ble avviklet for andre året i rekken. Festivalen tyvstarter på torsdagen med en såkalt klubbkveld med opptil flere konserter fordelt byens scener, før selve festivalen fortsetter fredag og lørdag utendørs i den massive Slottsskogen, som er en gigantisk park midt i byen. Den får Frognerparken til å se ut som en liten hageflekk.

Jeg startet festivalen torsdag kveld med å besøke stedet Jazzhuset. En flott gammel bygning som nok en gang har vært brukt som bolig. Denne kvelden var det tid for de eneste norske representantene under årets festival, Silje Nes og den mye omtalte Ingrid Olava. Silje Nes har jeg tidligere omtalt i ikke spesielt positive ordelag i Kulturhjørnet IV, men storsinnet nok, var jeg villig til å gi henne en ny sjanse. Og selv om hun hadde fått med seg et par hjelpere til, så blir dette for lite spennende og stemmen hennes er rett og slett ikke god nok etter min mening.

Hun har imidlertid fått muligheten til å spille både i Tyskland og USA, visstnok med suksess, så det er tydeligvis noe jeg ikke har fått med meg...La merke til publikum rundt meg, og jeg må si

de så ganske uinteresserte ut. Da var det anderledes når Ingrid Olava entret scenen. Uten at jeg har hørt henne, så har jeg vært litt skeptisk til dette stjerneskuddet, mye pga den ensidige positive omtalen Olava har blitt til del i den norske pressen. Skepsisen forsvant dog da hun entret scenen og begynte å spille. Flott, mørk stemme, ok melodier, samt en engasjert sceneopptreden, fikk både meg og de andre publikummerne opp av dvalen Silje Nes hadde ført

oss inn i. Det svenske bandet Wildbirds & Peacedrums avsluttet kvelden med en svært bra

opptreden. Dette bandet leverer musikk som er veldig vanskelig å sette i bås, men litt jazz, litt

blues og noe pop er ihvertfall med. Lydbildet er for det meste skapt kun av perkusjon og vokal, men med enkelte bidrag fra et strengeinstrument jeg ikke vet hva heter. Uansett hvilke virkemidler som ble tatt i bruk, så ble dette en usedvanlig spennende cocktail av god lyd. Ingen bilder fra denne kvelden dessverre da redaksjonen for tiden er uten besittelse av et mobilt kamera.

Fredag var det klart for første dag i Slottskogen, og hvilken start. Jeg kom inn ca fem over to,

og hadde tenkt å sjekke det rikholdige gastronomiske tilbudet innenfor festivalområdet, før

Iron & Wine konserten startet. Ble imidlertid stående ved den ene av de

tre scenene hvos svensken Christian Kjellvander spilte opp. Hans fantastiske malmfulle røst, de

rørende vakre melodiene og koringen til hun som senere viste seg og være fru Kjellvander, gjorde at jeg ble stående å høre på, nærmest måpende. Det minnet meg litt om Midnight Choir,

men jeg vil faktisk si at han overgår Paal Flaata på vokal. Jeg blir heller ikke spesielt

overrasket om Kjellvander har hørt en god del på Johnny Cash og andre klassiske amerikanske

låtskrivere opp gjennom de siste tiår.

Iron & Wine gjorde nok en god konsert,

en konsert som vel nesten var identisk som konserten på Øya-festivalen to dager tidligere. I forhold til de gangene jeg har hørt dem tidligere, så har de nå lagt om til en mye mer rytmisk fremtoning, ihvertfall live. Virker nesten som om Sam Beam er gått lei av å bare være stille og melankolsk, og skal ta igjen for det tapte. Det gir seg utslag i litt for mange og etter mitt skjønn, unødvendige instrumentale partier. Men flott er det.

Første festivaldag fortsatte for min del med superveteranene i The Sonics, Okkervil River fra

Seattle, legendariske Sonic Youth,

Kim Gordon blir forøvrig ikke yngre hun heller, og New York bandet The National. Alle bra band, men for min del ble det bare en opptakt til bandet jeg virkelig gledet meg til; Sigur Rós. De gikk på scenen litt før klokken 2200, og de skuffet ikke.

De klarte å skape en nesten overnaturlig stemning under konserten, noe jeg kjente igjen fra filmfestivalen i Karlovy Vary

da jeg så filmen Sigur Rós: Heima. Tror det er noe med den litt drømmende og hypnotiserende falsetten til vokalist Jón Þór Birgisson og bandets ivrige bruk av lyseffekter. Et av festivalens desiderte høydepunkt for meg.

Lørdag og siste dag. Bandet som var grunnen til at jeg faktisk ble klar over denne festivalen, Joan As Police Woman spiller allerede kl 1330 på den minste scenen, kalt Linné. Bandet virker ikke helt fornøyd med å måtte spille så tidlig, og teltet er så definitivt ikke fullt. De gjennomfører allikevel et greit sett med sanger fra de to albumene, uten å virke veldig engasjerte. Noe av det kan nok skyldes de mange tekniske problemene som oppsto under konserten, i form av en allestedsnærværende feedback. Den siste

plata er forøvrig meget bra. Av en eller annen grunn fryktet jeg en nedtur på denne platen, men den er faktisk på høyde med førsteplata. Legg forøvrig merke til de lekre støvlettene til Joan til venstre på bildet...

Etter at redaksjonen hadde tatt seg en halvtimes lunsjpause, var det klart for jentebandet Sahara Hotnights på den største scenen. Disse jentene har holdt på siden tidlig nittitall, da de som tolvåringer startet å spille sammen. Musikken er egentlig rett frem, gitarbasert

garasjerock med klare punkreferanser. Med fare for å bli stemplet som noe politisk ukorrekt,

så er det noe veldig fascinerende over fire billedskjønne jenter i åletrange jeans, stå bredbent og fremføre svett gitarrock...I tillegg er det rett og slett ganske tøff musikk. Etter å ha sett Sahara Hotnights, tenker jeg at det er dette norske Furia prøvde å bli for noen år siden, uten helt og lykkes. Litt bedre melodier, litt tøffere riff, og litt penere kanskje....

Siste konsert for min del var et band som jeg var litt spent på, nemlig Fleet Foxes. Jeg hadde

ikke hørt om dem før, men det jeg leste om dem i programmet, gjorde meg egentlig ganske forventningsfull. De er, som faktisk ganske mange av bandene på denne festivalen, i folkrock/americana landskapet, og at de har Beach Boys og Simon & Garfunkel som forbilder, blir ganske raskt avslørt, om enn ikke så velpolert. Mine forventninger ble innfridd så absolutt og musikk fra Fleet Foxes må snarest finne veien til mitt hjem.

Med det var Way Out West over for min del, og jeg er meget godt fornøyd. Veldig mye bra band, både de jeg visste var bra og nye, hyggelige bekjentskaper og ikke minst et veldig bra festivalområde. Nok av toaletter og nok av plasser til å få seg noe mat. Ikke utenkelig at turen legges til Göteborg neste sommer også.

På bussturen hjem ble jeg sittende ved siden av en pendlende kjeveortoped. Pendlingen Göteborg-Oslo hadde han bedrevet i cirka åtte år, noe jeg har den fulle respekt for. Vi hadde en hyggelig samtale, men personen som virkelig fattet min interesse, var selve bussjåføren. Den noe, selskapssyke og pratsomme bussjåføren. Rett som det var plukket han opp mikrofonen og opplyste oss på sitt finsk-svenske mål om forskjellige ras og ulykker som hadde skjedd langs ruta vår. Han uttrykte også sin frustrasjon over den tiltagende kødannelsen når vi nærmet oss grensen ved at han kunne fortelle oss at hvis han hadde hatt vinger, skulle han fløyet over hele køen, så et sukk og så et knepp som indikerte at han hadde fått sagt sitt. For denne gang. Rett utenfor Oslo viste han oss hvor vi kunne ta med kjæresten vår og gå tur, og det var en spesiell bro han var særs fascinert av. Enda litt nærmere Oslo var det tid for en væroppdatering, og han kunne fortelle at det var oppholdsvær i Oslo. Takket være at denne bussen var utstyrt med vinduer, var dette nok noe de fleste hadde konstatert allerede...

Med andre ord, en fascinerende slutt på en strålende helg i Sverige.

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 10

2008-07-13T22:14:00.001+02:00

Først en ting jeg glemte å nevne i min dosering rundt O´Horten, og det var den alldeles strålende filmmusikken, signert Kaada. Den var faktisk så god at jeg må kjøpe filmmusikken snarest.

På lørdag tolvte juli, festivalens siste dag, hadde jeg to store musikalsken opplevelser. Den første ble opplevd i Maria Magdalena kirken i Karlovy Vary, i selskap med en rekke middelaldrende turister. Denne kirken har forøvrig de mest ukomfortable kirkebenkene jeg noengang har sittet i. Godt var det da at det som ble servert fra organist Otomar Kvěch, fiolinist Tomáš Kokš og mezzosopran Anna Vršinská, evnet å lindre nesten hva det skulle være. Konserten ga oss verker fra både Händel, Tsjaikovsky, Mozart og Bach blant andre, alle

fremført passe vart og passe pompøst. Det er alltid et høydepunkt disse klassiske konsertene i de gamle kirkebygningene, og anbefales på det sterkeste.

Det andre musikalske høydepunktet, fikk jeg gjennom dokumentarfilmen Sigur Rós: Heima. Ikke overraskende handler filmen om det islandske bandet Sigur Rós, og baserer seg på bandets uannonserte gratis-konserter i hjemlandet etter endt verdensturné i 2006-2007. Filmcrewet følger med overalt, selv på de mest avsidesliggende plassene hvor konsertene holdes. Innholdet i filmen består av bandmedlemmene som snakker litt om hvorfor de gjør dette, om deres forhold til Island, litt om grunnen til at akkurat det stedet ble valgt, og naturligvis mye tid til selve musikken. Resultatet har blitt en fantastisk film om Island og

naturligvis dette enigmatiske bandet med konsertopptak fra små samfunnshus, en nedlagt sildefabrikk og det islandske høylandet blant annet.

Det fantastiske med filmen er ikke bare selve musikken, men måten det islandske folket og ikke minst naturen blir presentert. Man ser hvordan små lokalsamfunn nærmest våkner opp fra dvalen når noe endelig skjer, absolutt alle generasjoner stiller opp og man får inntrykk av en voldsom "togetherness" blant folket. I tillegg får vi avslørt at en vanvittig sterk strikkegenser-kultur fortsatt eksisterer på sagaøya.

Jeg satt tidvis med åpen munn, noen ganger med øynene lukket og noen ganger ganske beveget under filmen, og jeg kan nå si at jeg er blitt en enda større Sigur Rós fan. Ingenting er mer riktig og usigelig vakkert enn falsetten til vokalist Jón Þór Birgisson.

Gleder meg relativt mye til de kommer til Way Out West festivalen i Göteborg i august, og anbefaler alle stedets lesere å bli med der. Selv om Det Lille Hjørnet nok skal rapportere derfra også, kan jeg ikke love den samme opplevelelsen som å være der.

Nå er altså den førtitredje filmfestivalen i Karlovy Vary over etter ca 15 filmer på en god uke, og en ganske utslitt delegasjon fra en herværende nettside, er tilbake på kontoret i Oslo. Min første filmfestival håper jeg ikke blir min siste, og muligens er vi tilbake om ett år, gjerne med flere medarbeidere på lønningslisten. Takk for iår!

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 09

2008-07-12T13:21:00.000+02:00

Det nærmer seg slutten på filmfestival her i Karlovy Vary, og jeg merker at byen igjen er iferd med å bli tatt over av japanere og overvektige russere. Siden sist oppdatering har vi faktisk sett to ungarske filmer, Bahrtalo! (Good Luck!) og A Nyomozó (The Investigator), samt den norske filmen O´Horten. Først litt om Good Luck!. Bildet viser de to hovedrolleinnehaverne, sigøyneren Lali og såvidt jeg fikk med meg, ungarske Lori. Filmen

er en fiksjon dokumentar hvor disse to vennene reiser rundt i Europa for å prøve å gjennomføre mindre vellykkede forretninger. Må si at filmen bekrefter mange fordommer som med årene har bygget seg opp mot sigøynere, hva tvilsomme forretninger og bruk av usannheter angår. Mannen med den imponerende mustasjen, Lali har en spontan fremtoning og en personlighet som ikke alltid Vesten omfavner, og dette skaper en del morsomme scener faktisk, men dette var en film jeg godt kunne vært foruten.

Den andre ungarske filmen, The Investigator, er imidlertid av et helt annet kaliber. Dette er faktisk en av de filmene jeg hadde gledet meg mest til å se, basert på beskrivelsen. Hovedpersonen her er den 37 år gamle patologen Tibor. Han er ikke den mest snakkesalige for å si det mildt, og har trøbbel med å kommunisere med folk på et normalt vis. Han har også en mor som er iferd med å dø av kreft, og Tibor har ikke penger nok til å sende henne utenlands for å gi henne en mulighet til å bli frisk. Imidlertid dukker det opp en enøyd mann som kaller seg Cyclops, som gir ham muligheten til å skaffe de pengene, hvis Tibor takker ja til å utføre en bestillingsdrap. Tibor, som ikke har noen problemer med å omgås døde mennesker, takker overraskende raskt ja til oppdraget. Dagen etter han har utført drapet, mottar han et brev i posten som imidlertid snur opp ned på situasjonen. Selve historien synes jeg var spennende, og filmen var god den, men jeg synes nok de hadde karikert enkelte rollefigurer vel mye. I første rekke, Tibor og ikke minst den enøyde, superskumle oppdragsgiveren Cyclops. Fant det også litt merkelig at Tibor, som alt tyder på aldri har gjort noe galt tidligere, takker ja til å drepe et menneske etter ca 10 sekunders betenkningstid over en kopp kaffe på en uterestaurant. Men igjen, filmen var bra med flere overraskende "twists and turns" i mangel av noe godt norsk uttrykk.

Igår var det festivalens andre norske film, O´Horten som sto på programmet. Filmen handler om den 67 år gamle lokføreren Odd Horten, i Bård Owes skikkelse. Han har vært lokfører i nesten 40 år, og går nå av med pensjon. Da må Horten forholde seg til en helt ny hverdag og helt nye ting han må forholde seg til. Etter 40 år i samme arbeid, er det en del faste rammer som plutselig forsvinner, som Horten ikke umiddelbart er helt komfortabel med. Filmens vendepunkt synes jeg er når han treffer en eldre mann, Trygve Sissener, liggende på fortauet, i

Espen Skjønbergs skikkelse. Sissener er en eksentriker med mange tanker og ideer, blant annet er han overbevist om at han fortsatt kan kjøre i Oslos gater, med bind for øynene. Sissener

har drømt om å gjøre dette i mange år, og får etterhvert Horten med seg på dette en grytidlig morgen. Også Horten innser at nå er tiden for å gjøre ting han burde gjort for lenge siden, og at pensjonisttilværelsen er til for å leves. Må ta med en liten detalj fra når Sissener beskriver sin bror, som må være en av tidenes beste norske filmsitater; "han kunne bli ekstremt følsom til tider, for eksempel når han gikk kledd i bomull, nektet han å spise fårekjøtt." Da hadde jeg trøbbel med å slutte og le, og var heldigvis ikke alene.

Det er ikke noen actionfilm dette, det er helt sikkert, men Bent Hamer har nok en gang laget en film full av varme, absurd humor og strålende skuespillerprestasjoner. For å være litt filosofisk, så slo det meg under filmen at det gjelder og ikke vente til det er for sent. Uansett hva det er for noe.

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 08

2008-07-10T11:44:00.000+02:00

Etter nesten én uke med 2-3 filmer hver dag, saa var det igaar niende juli klart for en hviledag. Hele dagen ble litt oppstykket siden dette var dagen hvor jeg maatte flytte fra Hotel Corso, til Hotel Bažant, saa det passet bra aa ta fri. Foerst en liten detalj om Hotel Corso som sees i midten av bildet. Som dere ser saa bestaar denne bygningen av fem etasjer, hvor undertegnede bodde i femte etasje. Flott utsikt med andre ord, men heisen i dette bygget maa vaere en av Europas tregeste. Den var saa treg at det var fascinerende. Jeg tok tiden fra jeg trykket paa "5" i heisen mens den sto paa resepsjonsnivaa, til doera var fullt aapnet i femte etasje, og heisen ble klokket inn paa intet mindre enn ett minutt og tjue sekunder. Ellers var hotellet upaaklagelig, hvor blant andre ogsaa Baard Owe holdt hus. For de uinnvidde kan jeg opplyse om at Owe har hovedrollen som Odd Horten i den norske filmen O´Horten, som jeg skal se her nede i morgen.
Tilbake til hotellflyttingen. Jeg hadde faatt inntrykk av at ogsaa Hotel Bažant laa sentralt til, i likhet med Hotel Corso. Denne antagelsen fikk seg ett alvorlig skudd for baugen, da taxisjaafoeren sa at dette hotellet laa 3-4 kilometer utenfor sentrum. Da vi ankom hotellet, saa jeg ganske raskt at dette var et typisk spa-kompleks med mange hytter, badebasseng og middelaldrende russere paa ferie. Ikke akkurat hva jeg var ute etter...Jeg ble imidlertid tatt vennlig imot i resepsjonen, men ble IKKE positivt overrasket naar de avsloerte hyppigheten av bussavganger inn mot sentrum. Etter aa ha konstatert at rommet var av god standard, dusjet og skiftet, tok jeg beina fatt og begynte aa gaa mot sentrum. Resepsjonisten hadde informert meg om at hvis jeg gikk i cirka femten minutter, saa ville jeg komme til Hotel Richmond, hvor det var hyppigere bussavganger. Jeg tok ham paa ordet og gikk langs elven Tepla i svaert landlige omgivelser, til Hotel Richmond. Her kom det etterhvert en buss, og etter en lang rundtur, saa havnet vi i sentrum. Jeg hoeres kanskje litt sytete ut, men jeg hadde ikke lyst aa avslutte oppholdet her med aa matte forholde meg til busstider. Jeg vil ha muligheten til aa stikke "hjem" paa hotellet for aa slappe av ett par timers tid, men det blir liksom ikke det samme med buss eller taxi. Jeg oppsoekte derfor sjarmerende Petra i GoodBed Agency som hadde ordnet overnatting for meg tidligere. Jeg ga inntrykk av at beliggenheten ikke akkurat var hva jeg hadde sett for meg, og spurte om det var noen muligheter for aa bytte hotell. Petra tok aksjon prompte, og ringte Hotel Bažant og forhoerte seg om mulighetene. De var naturligvis interessert i aa ha meg der i de 4 nettene som jeg hadde betalt for tidligere, men de skjoente ogsaa mitt problem. Etter litt diskusjon mellom Petra og Hotel Bažant, kunne Petra fortelle meg at de var villige til aa stille med transport frem og tilbake naar jeg matte oenske det. En privatsjaafoer med andre ord...Det hele endte med at jeg naa skal bo der i to netter, med privatsjaafoer, mens jeg til fredag flytter til et veldig bra hotell, veldig sentralt i Karlovy Vary og bor der de to siste nettene.
Naar kvelden kom, foelte jeg for aa trekke meg tilbake, sjekke ut den ene restauranten paa komplekset og ta en rolig kveld. Petra ringte til sjaafoeren, og joviale Nazar fra Ukraina plukket meg opp en halvtime senere i en soelvgraa Opel Zafira. Vi proevde aa utfoere en samtale i bilen, men til tross for at Nazar var veldig dyktig i ukrainsk, russisk og tsjekkisk, i tillegg til aa beherske noen engelske gloser, ble det ikke den dype samtalen. Han bestemte seg heller for aa introdusere meg for hans favorittmusikk som han heldigvis hadde tilgjengelig i bilen i form av en kassett...
Vel fremme var det tid for aa sjekke ut det kulinariske tilbudet restauranten paa komplekset kunne by paa. Etter at naermest hele staben hadde staatt i koe for aa hjelpe meg aa tyde menyen paa tsjekkisk og russisk, kom alltid velvillige Nazar med loesningen. "English menu!" ropte han euforisk. "Nei, Nazar, dette er tysk...." tenkte jeg, men av en eller annen grunn lot jeg det vaere. Jeg fikk ved hjelp av mine begrensede tysk-kunnskaper bestilt det jeg regnet med var en biff, og det fikk jeg rett i. Aa bestille biff i dette omraadet av verden, pleier sjelden aa vaere den store opplevelsen, men her klarte de faktisk aa ikke steke den ihjel.
Under frokosten idag, ble jeg tatt imot av eieren av komplekset, og fikk en gjennomgang av hva jeg kunne finne under grytene, saa servicen er det ihvertfall ingenting aa si paa. Naar jeg opplever denne velvilligheten og servicen, saa er det nesten som at jeg faar daarlig samvittighet for at jeg ikke blir lenger...

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 07

2008-07-09T15:49:00.000+02:00

8 juli kl 1030 var det klart for pressevisning av den tyske filmen Dr. Alemán av Tom Schreiber, med paafoelgende pressekonferanse. Paa bildet sees fra venstre hovedrolleinnehaveren August Diehl, i midten sitter tolken til colombianske Marleyda Soto som sitter helt til hoeyre i bildet. Filmen handler om den unge, uerfarne doktoren Marc (Diehl) som er blitt sendt til Cali i Colombia hvor han skal jobbe paa det lokale sykehuset. Sykehuset ser ut som en krigssone, hvor brorparten av oppgavene til doktorne, er aa plukke kuler ut av brystet paa gangstere. Marc blir raskt komfortabel med situasjonen paa sykehuset og gjoer en god jobb. Han begynner etterhvert aa tilbringe mye av fritiden i omraadet Siloé, hvor en ungdomsgjeng og Wanda (Soto) holder hus. Dette til tross for advarsler fra kolleger og vertsfamilien hans. Etter som han blir mer og mer involvert i forholdene i Siloé og ikke minst i Wanda, kommer han i konflikt med utfoerelsen av jobben sin paa sykehuset og med det han har opplevd og trodd paa tidligere.
Jeg likte filmen godt, den fortalte engasjerende om hverdagen med dop og vold og skuespillerne var troverdige, selv de lokale ungdommene som var med. En svaert snakkesalig fyr paa pressekonferansen synes kanskje bildet av hverdagen ble malt litt vel toeff, men Soto, som selv er oppvokst i et lignende miljoe, kunne bekrefte at filmen ga et riktig bilde.

Dagens andre og siste film var den noe lettere fordoeyelige italienske romantiske komedien Riprendimi (Good Morning Heartache) av Anna Negri. Lucia og Giovanni har nettopp faatt deres foerste barn sammen, og alt ser rosenroedt ut. Men ikke for Giovanni. Paa selveste bryllupsdagen annonserer han at han flytter ut, noe Lucia ikke har til hensikt aa godta. Det blir heller ikke lettere aa takle dette samtidig som du har et kamera veldig naer, naer sagt hele tiden. Paret Lucia & Giovanni er nemlig hovedrolleinnehavere i en dokumentar som egentlig skulle handlet om freelance jobbing innen film, men det blir naa et testamente paa problemene paret strever med. Baade Lucia og Giovanni har hver sin fyr som foelger dem omtrent 24 timer i doegnet, og dette skaper en god del festlige oeyeblikk. Paa bildet sees rollefiguren Eros som foelger Lucia, men husker ikke navnet paa han som foelger Giovanni i tykt og tynt. Tanken slo meg under en av latterkulene at dette er den romantiske komediens svar paa The Office, noe som maa kunne sies aa vaere et kompliment. Dette var som sagt lett fordoeyelig underholdning i halvannen time, som kan anbefales hvis du skulle foele at det er det du trenger.

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 06

2008-07-08T12:31:00.000+02:00

Klokken 1130 mandag formiddag var det klart for dagens foerste film, den amerikanske Be Kind Rewind med blant andre Jack Black og Danny Glover. Filmen handler om en VHS utleiebutikk som er iferd med aa bli overfloedig, og personalets og nabolagets kamp for aa beholde denne. Denne kampen blir ikke lettere naar rollefiguren Jerry, spilt av Jack Black, klarer aa avmagnetisere alle baandene paa videokassettene i hyllene. Naar den foerste kunden kommer misfornoeyd tilbake med en avmagnetisert Ghostbusters-tape, starter Jerry og kollegaen Mike en halsbrekkende redningsaksjon ved aa spille inn sin egen versjon av Ghostbusters. Flere kunder kommer til saa flere piratversjoner maa lages iloepet av faa timer og til Jerry og Mikes store overraskelse, saa oeker etterspoerselen og populariteten til deres piratversjoner. Regner med at de fleste har sett Jack Black i School Of Rock, og i denne filmen er hans rollefigur ikke helt ulik. Rollefiguren hans er utstyrt med en ukuelige optimisme og overdrevne tro paa egne ferdigheter foran kamera, eller bak mikrofonen som i School Of Rock, og ingen gjoer roller som det bedre enn Jack Black.

Det er ogsaa flettet inn en annen historie i filmen, hvor innehaveren av butikken spilt av Danny Glover, har hovedrollen. Denne historien blir etterhvert viktig for kampen for aa beholde bygningen, og holde ivrige utbyggere borte.

Premiere paa den tsjekkiske filmen Děti Noci (Night Owls) var neste paa programmet. Filmens hovedperson er Ofka, bor hjemme og jobber nattskift paa noe som kunne ligne paa en nedgradert 7-eleven. Dette gjoer hun mens mange av venninene og hennes bekjente har fortsatt paa studier, men Ofka har tydeligvis problemer med aa loesrive seg fra barndommen. I butikken kommer faste kunder og tilfeldige kunder inn, blant annet noen nordmenn for aa kjoepe oel. Det hele er ganske trist, med kjaerlighetsssorg paa grunn av utro kjaerester, over ikke-gjensidig kjaerlighet, ran, foelelse av mislykkethet og mangel paa forstaaelse i familien. Klarte vel ikke helt aa bli veldig involvert i noen av historiene, men det sa jeg naturligvis ikke til den tidligere Oscar-nominerte regissoeren Michaela Pavlátová, se bildet, som jeg hadde en lengre samtale med senere paa kvelden. Ikke langt fra hotellet mitt, i et gammelt aerverdig bygg, er det hver kveld festligheter hvor folk faar anledning til aa benytte danseskoene eller drikke i overkant mye alkoholholdig drikke. Jeg tok en redaksjonell tur dit igaar kveld, og her kjente jeg raskt igjen teamet bak Night Owls fra noen timer tidligere. Det var altsaa her Det Lille Hjornet fikk en meget eksklusiv prat med Pavlátová. Hun kunne avsloere at bruken av nordmenn var ganske tilfeldig. De hadde foerst tenkt paa svensker, men saa var det noen i teamet som kjente noen nordmenn som befant seg i Praha, saa da ble det nordmenn i stedet. Hun var ogsaa meget godt fornoeyd med at man naa kunne faa penger til aa lage noe annet enn bare feelgood-filmer, som jo denne filmen ikke er. Jeg var naer ved aa respondere at oest-europeiske filmer ikke akkurat er kjent for feelgood-faktoren, men klarte akkurat aa holde igjen.

Kveldens siste film ble dokumentaren om franske Philippe Petit. Mannen som 7 august 1974 balanserte mellom de to taarnene som en gang utgjorde World Trade Center. Filmen tar i korte trekk for seg stuntene Petit utfoerte foer 7 august 1974, blant annet Notre Dame og i Sydney (se bildet). Naar det er unnagjort, gaar filmen over til aa handle om forberedelser, diskusjoner og droemmen til Petit om aa utfoere stuntet han hadde droemt om lenge foer selve taarnene var bygget. Den stoerste utfordringen var aa komme inn i selve taarnene med saa utrolig mye utstyr som maa til for aa utfoere noe slikt, og det er svaert fengslende aa hoere Petit fortelle om operasjonen. Selv om jeg likte filmen veldig godt og ble veldig fascinert, saa kan jeg ikke noe for at jeg blir litt provosert naar de snakker om hvor vakkert det er. Det er helt sikkert anderledes naar du er der og du er tettere innpaa det hele, men det er ikke vakkert aa sette seg i livsfare. Petit snakker om hvor lite som skal til for at han doer, men tenk hvilken vakker doed det ville vaert, aa doe mens du gjoer det du elsker over alt. Nuvel.

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 05

2008-07-07T14:47:00.000+02:00

Igaar var det duket for festivalens andre visning av den norske filmen Mannen Som Elsket Yngve. Jeg har lest boka til Tore Renberg for ikke altfor lenge siden, og den vil jeg si var det man kaller en page turner. Hadde derfor litt forventninger til filmen, spesielt med tanke paa de gode kritikkene den har faatt i norske medier.

Men for aa vaere ärlig, saa ble jeg litt skuffet. Og det sier jeg ikke for at alle andre har sagt den er saa bra. Jeg synes rett og slett noen av dialogene var direkte pinlige aa höre paa, og det virket overhodet ikke naturlig. Tenker spesielt paa de aller förste scenene paa Jaeren hvor hovedpersonen Jarle Klepp og Helge Ombo blir kjent. Disse dialogene som virket saa naturlige i tekstform, fungerer daarlig paa film.

Ellers synes jeg de tar en del snarveier paa enkelte omraader, for eksempel Jarles gryende forhold til Yngve fra den foerste gangen han ser ham, til han faktisk syklet hjem til ham. Uten at jeg paa noen maate er en fyr som filmtekniske folk trenger aa faa raad fra, saa fölte jeg at en indre monolog hos Jarle kanskje kunne vaere paa sin plass? For aa faa frem de motstridende foelelsene som jeg i boken fikk inntrykk av at han hadde.

Men la det vaere klart, filmen er ok den. Det er flere morsomme og alvorlige scener i filmen som viser at det er flinke folk, men jeg ble ikke saa begeistret som mange andre tydeligvis har blitt. Les boka du.

Soendagens andre film var en verdenspermiere paa den franske filmen La Vérité Ou Presque, eller True Enough som den engelske tittelen har blitt. Filmens regissoer er Sam Karmann som ogsaa har en rolle i filmen.

Filmen handler om den travle programlederen Anne hennes stadige problemer med aa fordele tiden mellom jobb og familie. Det er flere kompliserte forhold i filmen, baade foelelsesmessige og profesjonelle som hun og menneskene rundt henne maa forholde seg til. Disse menneskene er foerst og fremst hennes mann Thomas, hennes ex-mann Marc som naa venter barn med Annes kollega Caroline, og ikke minst den aldrende, homofile forfatteren Vincent.

Regissoer Karmann var paa scenen foer visningen, og fortalte litt om filmen, blant annet at han ville karakterisere filmen som en tragi-komedie, eller drama-komedie. Jeg ser hva han mener med det, og det er flere gode prestasjoner i denne filmen, men den fungerer ikke helt for min del. Jeg klarer ikke aa bli ordentlig involvert i noen av de mange forholdene og problemene i filmen, og jeg ender opp med aa kjede meg i litt for stor grad.

Siste film var en pressevisning av den mexicanske filmen Lake Tahoe av Fernando Eimbcke. Det at det var en pressevisning, betydde at det var en liten sal, uten normale kinoseter. Ble dermed sittende paa en svaert ukomfortabel plaststol i halvannen time, men selv ikke det soerget for aa oedelegge min opplevelse av Lake Tahoe. Selv om det viser seg at den filmen har en tragisk bi-historie, handler den stort sett om 16 aar gamle Juan som krasjer med en lyktestolpe, og hans soeken etter hjelp til aa fikse bilen. Selv om landsbyen han soeker hjelp i, tilsynelatende er ganske saa folketom, er det ingen mangel paa verksteder ihvertfall. Han vandrer fra verksted til verksted og en og annen bilrekvisita, uten at det er saa mange som kan hjelpe stakkaren. I denne delen av filmen minner den meg veldig om Jim Jarmusch´glimrende film Broken Flowers, paa den maaten at hovedpersonen vandrer tilsynelatende hvilelöst rundt, oppsöker flere bisarre mennesker som hovedpersonen haaper kan hjelpe. Jeg likte veldig godt denne filmen, mye paa grunn av dens absurde humor. Synes folkene bak filmen klarte aa beskrive haaplösheten som hovedpersonen opplever paa en meget bra maate, med hjelp av relativt lite dialog og todimensjonal filming.

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 04

2008-07-06T14:57:00.001+02:00

Igaar loerdag var det foerst pressekonferanse med det danske teamet bak filmen Frygtelig Lykkelig. Filmen har faktisk verdenspremiere her paa festivalen. Paa bildet sees fra venstre regissoer Henrik Ruben Genz, saa skuespillerne Jakob Cedergren og Kim Bodnia. Handlingen i filmen er helt soer i Danmark i Toender kommune, hvor Jakob Cedergren spiller en politimann som etter en uheldig episode hjemme i Koebenhavn, blir "forfremmet" til tjeneste i denne mildt sagt spesielle landsbyen. Her har normen alltid vaert at vi ordner opp saker paa vaar maate, uten aa noedvendigvis bringe inn politiet. Naar saa denne nykommeren ankommer og begynner med aa gjoere alt etter boka, blir det problemer relativt kvikt. Problemene taarner seg etterhvert opp for nykommeren og filmen utvikler seg til et marerittlignende scenario hvor alt som kan gaa galt, gaar galt.
Virkemidler fra baade western og skrekkfilm blir brukt med hell, og med straalende skuespillerprestasjoner fra Cedergren og Bodnia, blir dette en film med et klart anbefalingsstempel paa seg.

Ca tredve minutter etter at danskene hadde forlatt lokalet, saa ble det gjort klart for pressekonferanse med festivalens store stjerne, Robert De Niro. Han deltar her i forbindelse med Barry Levinson-filmen What Just Happened, og han mottok kvelden foer prisen Crystal Globe for Outstanding Artistic Contribution to World Cinema. Her sees han fiklende med mikrofonen rett foer seansen starter. Han svarte blant annet paa at han planlegger aa lage film med Martin Scorsese igjen, forhaapentligvis innen 1,5 aar. Legger ogsaa ved et liten videosnutt hvor han svarer paa det uunngaaelige spoersmaalet om han liker seg i Karlovy Vary og filmfestivalen;

Ved siden av meg under pressekonferansen, satt det foroevrig en meget ivrig inder, som etter mange forsoek endelig fikk tak i mikrofonen. Han spurte foerst litt om De Niros forhold til Martin Scorsese, foer det ikke spesielt uventede spoersmaalet kom paa flytende india-engelsk; "Are you planning any movies in India?" De Niro til Bollywood...Han svarte saa hoeflig man kan med aa si "you never know, I wouldn't mind, but it is all depending on the script." Denne seansen fikk jeg dessverre ikke paa tape bortsett fra fem sekunder, da minnekortet hadde faatt nok aa jobbe med. Legger allikevel med snutten slik at dere faar med dere den alternative uttalen av Martin Scorsese;

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 03

2008-07-05T17:22:00.000+02:00

Vi jobber overtid for aa gi dere mer aa lese paa i helgen. Som nevnt i Nyhetsbrev 01, oppsto det enkelte tekniske problemer angaaende opplasting av bilder. De er naa loest noenlunde, og her foelger noen turistbilder;

Paa vei fra flyplassen, til Karlovy Vary torsdag 3 juli. Her jobber bussjaafoeren og en lokal helt med aa fikse det punkterte hjulet

Utsikt ifra hotellrommet

Ja, det er en filmfestival vi er paa...Motivet er deler av Hotel Thermal som fungerer som hovedkvarter for festivalen og deler av det tiltagende folkelivet. "Film" er ett av tre ord som designerfirmaet har brukt til aarets festival. De to andre ordene er "Festival" og "Vary". Designerne ville bruke tre ord som paa best mulig maate beskrev hva dette handlet om, og ordene pryder byen i mange fasonger og varianter.

Haaper aa vaere tilbake i morgen og bringe dere bilder og tekst fra pressekonferanse med blant annet Robert De Niro, og en anmeldelse av en verdenspremiere.

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 02

2008-07-05T16:36:00.000+02:00

Ny dag i Karlovy Vary, og naa begynner hendelsene og ta seg opp her. Foerst og fremst ved at festivalen har oppdaget at alle er tjent med aa presseakkreditere Det Lille Hjoernet. Etter aa foerst ha blitt neglisjert fullstendig i databasen til pressedepartementet, ba jeg dem sjekke en gang til. Da skjoente de tydeligvis hvilken feiltrinn dette kunne utvikle seg til, for da tok det ikke lang tid foer kort med navn og bilde paa var i min forvaring. Hvis noen ansvarlige i ledelsen mot formodning kan norsk, og i tillegg frekventerer denne siden, trekkes alle antydninger om sensur tilbake med umiddelbar virkning.

Foerste film jeg fikk med meg var igaar ettermiddag. Filmen var den britiske dokumentaren Of Time And The City av Terence Davies. Han er foedt og oppvokst i Liverpool, og filmen handlet om nettopp denne byen. Den handlet ikke om det mest umiddelbare vi tenker paa naar det gjelder Liverpool, The Beatles og Liverpool Football Club. Davies har derimot laget en film om det aa vokse opp i byen og hvordan byen var paa 60-tallet, fortalt paa en poetisk og artistisk maate. Han bruker veldig mye originale levende bilder fra den tiden, som han akkompagnerer med sine kommentarer og ikke minst musikk. Kommentarene hans er ofte svaert syrlige, enten det omhandler tilstanden og den elendige forfatningen store deler av byen faktisk var i, eller om det gjelder konge og regjering.
Som sagt saa er kommentarene underveis skrevet veldig poetisk og lyrisk, noe som gjoer det litt vanskelig aa faa med seg alt han sier, spesielt med musikk i bakgrunnen, uten at det oedela min gode opplevelse. Musikken var foroevrig noe av det jeg likte best med filmen, enten det var datidens popmusikk eller klassiske stykker. I seg selv flott musikk, men musikken var i tillegg med paa aa understreke det vi saa i filmen paa en forbilledlig maate.

Karlovy Vary International Film Festival: Nyhetsbrev 01

2008-07-04T16:29:00.000+02:00

Da er vi paa plass i Karlovy Vary, med hotellrom. Paa grunn av tekniske problemer, er det lite med bilder foreloepig, men kommer forhaapentligvis senere.
Bortsett fra en punktering paa vei fra flyplassen til Karlovy Vary, saa gikk turen ned smertefritt. Umiddelbart etter ankomst, lokaliserte vi Thermal Hotel, hvor hovedkvarteret for festivalen befinner seg. De svaert saa hjelpsomme kvinnene ved Good Bed Agency tok tak i mitt problem, og fikk ordnet hotellrom raskt og smertefritt, og det til en snill pris ogsaa. En stor takk sendes til Anna og Petra.
Denne lille byen begynner virkelig aa bli klar for festival naa, med et utall boder med mat, drikke, festivalmateriell, scener og generelt det man kan forvente paa en hvilken som helst festival.

Selv om hotell ble ordnet til staakarakter, saa foeler jeg fortsatt jeg blir noe motarbeidet av festivalledelsen her. Det var et gufs fra en tid jeg trodde var forbi, da redaksjonen ble nektet presseakkreditering, men det skal mer til for aa tvinge den frie og uavhengige pressen i kne. Den bebrillede pressesenter-vakten med konfirmasjonsdressen sin, klarte det ihvertfall ikke...

Karlovy Vary International Film Festival: Intro

2008-07-02T22:34:00.000+02:00

Du trodde kanskje redaksjonen hadde tatt seg en velfortjent sommerferie? Neida, vi er på jobb store deler av sommeren og den nærmeste uken kan leserne få ta del i en godbit. I morgen formiddag reiser nemlig hele staben til Tsjekkia for å følge den førtitredje filmfestivalen i Karlovy Vary på nært hold. Vi håper å gi leserne hyppige bulletiner og anmeldelser av det som måtte foregå, men allerede før vi har steget inn på Flytoget, har vi støtt på problemer. Redaksjonen ordnet tidligere i år med hotellreservasjon på et fasjonabelt to-stjerners hotell midt i byen, men i ettertid viser det seg at resepsjonisten nok ikke gjorde det så skarpt i faget engelsk på grunnskolen. Denne relativt beskjedne byen hva innbyggertall angår, oppnår en voldsom tilstrømning under festivalen, så trykket på hotellkapasiteten er det lite og utsette på. Profesjonelle som redaksjonen er, satser vi på at konseptet Last-Minute-Accomodation gir oss husly i denne svært sjarmerende byen.

Selve festivalen er en av de eldste festivalene i verden, og er en såkalt A-festival på lik linje med festivalene i Cannes, Berlin og Venezia. På grunn av denne statusen, er det hvert år kjente fjes fra Hollywood som dukker opp og enten deler ut eller mottar priser. I år kommer blant andre Robert De Niro og Danny Glover og kaster glans over arrangementet. Det Lille Hjørnet kan ikke garantere noe eksklusivt portrettintervju på denne siden. Mer informasjon om festivalen kan fåes ved å klikke seg inn på den offisielle siden; www.kviff.com.

Historisk sett så har ikke denne delen av Europa nødvendigvis oppfordret den frie og uavhengige presse til å utføre sitt virke, men redaksjonen håper å komme snart tilbake med ny oppdatering.

"Den nya tekniken" - nå også i Gøteborg

2008-06-22T22:41:00.000+02:00

Nå kan endelig befolkningen i Gøteborg få lære seg data på alle nivåer...

Foreldre

2008-06-15T16:50:00.000+02:00

Betegnelsen "foreldre" brukes som kjent på mennesker som er ansvarlige for ett eller flere barn. Hvorfor heter det da foreldre? De er der jo ikke for de eldre, snarere for de yngre. Etter min mening er én forunger, to foryngre, en mer korrekt og presis betegnelse. Noen kan argumentere med at betegnelsen foreldre beskriver selve foreldre-rollen, at dette er noe for eldre folk, men det at man er eldre enn sine egne barn, synes jeg på mange måter sier seg selv. Diskutér!

Kulturhjørnet VIII

2008-05-13T21:12:00.001+02:00

Nytt kulturhjørne og vi er tilbake i konsertformatet. Stedet er Garage i Oslo, tidligere kjent som SoWhat!, før kemneren tok over, og kveldens artist er britiske Holly Golightly. For å være ærlig, så visste jeg ikke så mye om denne damen, før jeg steg ned i det sjarmerende kjellerlokalet. Det som fikk meg til å oppsøke denne konserten, var soundtracket til den strålende Jim Jarmusch-filmen Broken Flowers. Der bidrar Holly Golightly med to sanger, så når hun skulle opptre live i Oslo kunne jeg ikke la det gå fra meg. For tiden opptrer hun som Holly Golightly & The Brokeoffs, hvor The Brokeoffs er representert ved en kar som kaller seg Lawyer Dave. Når disse to spiller sammen, er det i all hovedsak country/americana som serveres. Begge spiller gitar, begge synger og Lawyer Dave holder takten med basstromma. En enkel line-up, men det fungerer så absolutt. Samspillet dem imellom er en fryd, både under sangene og ikke minst mellom. Deres jordnære og humoristiske tilnærming til livet og musikken, samt lokalets intimitet, sørger for at stemningen er upåklagelig kvelden gjennom. Selve musikken består av til tider veldig vake melodier og morsomme tekster. Hennes vokal er ganske nasal og skarp, og står veldig godt til hans dype og rustne stemme. Som sagt så visste jeg ikke veldig mye om hennes musikk før konserten, men denne konserten ble av en slik type som jeg synes det er fantastisk å oppleve. Man kommer inn uten veldige forventninger, man vet ikke helt hva som kommer, og så ender du opp etter konserten med å kjøpe to nye plater og en ny favoritt. Herlig.

En liten kuriositet som gjorde kvelden enda bedre, var det eldre paret på rundt 70 som bivånet konserten. Etterhvert bidro de med pardans bakerst i lokalet, til stor glede for alle. Det var nesten rørende å se dem, og jeg innrømmer at jeg tenkte at jeg håper jeg også har noen å gå på konsert med når jeg er 70 år...

Kulturhjørnet VII

2008-04-29T18:15:00.001+02:00

Litteraturhuset i Wergelandsveien, fredag 25 april kl 1800. Historiker og skribent Nils Rune Langeland samtaler med sosionom og komiker Harald Eia om Langelands siste bok, Noreg. Boka er en samling av essays, inspirert av Langelands reise i landet vårt iløpet av 2007. Boka er i all hovedsak et subjektivt blikk på norske fenomener, storbyer og tilsynelatende intetsigende tettsteder. Men det var ikke selve boka det skulle handle om, ikke for denne gang ihvertfall. Grunnen til det er at undertegnede ennå ikke har fått lest boka. En som derimot har lest boka, er Harald Eia. Han har, som forfatter Langeland uttrykte det, vært en svært kompetent leser, i den forstand at han har gått grundig til verket og ikke uten videre godtatt det forfatteren antar og konkluderer med. Dette, i tillegg til Langelands faktabaserte hjerne, Eias sosionom-hjerne og begges velutviklede sans for humor, så ble samtalen særdeles underholdende.

Når det gjelder selve boken, så kan jeg foreløpig uttale meg på ganske beskjedent grunnlag. Langelands opplesing av to kapitler og samtalen mellom Langeland og Eia, pirret allikevel min interesse nok til at dette er en bok jeg skal komme tilbake til.

Når jeg i tillegg etter seansen, fikk meg en velsmakende hardangerørret i restauranten på Litteraturhuset, kunne jeg gå hjem, tilfredsstilt både kulturelt og kulinarisk.

Kulturhjørnet VI

2008-04-21T21:06:00.000+02:00

Velkommen tilbake til hjørnet og en ny anmeldelse, denne gang av et musikkalbum. Albumet vi snakker om er det siste til veteranene i R.E.M., Accelerate. Noen vil vite at undertegnede har et spesielt forhold til dette bandet. Som et gammelt ektepar har jeg tidligere beskrevet dette forholdet. Da jeg tidlig nittitall oppdaget hva slags skatter som lå gjemt blant albumene til R.E.M. på åttitallet, følte jeg meg litt som en 11 år gammel gutt som er forelsket i den fineste jenta i klassen. Med årene har følelsene blitt noe mer avmålt, jeg er ikke forelsket lenger, men jeg kommer aldri til å slutte å elske dem for det. Derfor er det alltid ekstra spesielt å sette ei ny plata med R.E.M. i CD-spilleren for første gang. Etter at trommis Bill Berry sa takk for seg og ble bonde på heltid etter New Adventures In Hi-Fi, så utviklet bandet en voldsom fascinasjon for trommemaskiner og synth, og gitaren til gitarist Peter Buck som var så karakteristisk på åttitallet var ikke å kjenne igjen. Jeg sier ikke at det i denne perioden ikke ble laget bra musikk, platen Up er for eksempel en svært bra plate, men det ble lengre mellom høydepunktene og det hele ble etterhvert veldig polert. Derfor er det svært gledelig å høre Accelerate. Endelig er rockegruppa R.E.M. tilbake! Gitaren fra åttitallet er tilbake, Michael Stipe synger like bra som han egentlig alltid har gjort, tekstene er enda mer kryptiske enn tidligere og Mike Mills koring har endelig fått en fremtredende plass igjen. Referanser til tidligere album er det nok av. Until The Day Is Done minner for eksempel om nydelige Swan Swan H fra Lifes Rich Pageant, mens Horse To Water faktisk ikke er helt ulik legendariske It´s The End Of The World As We Know It fra Document.

Som sagt tidligere så har de mer synthbaserte albumene de siste årene åpenbare høydepunkter, men jeg vil faktisk gå så langt som å si at Accelerate er deres beste album siden undervurderte Monster fra 1994.

Tilbake i Oslo

2008-04-11T23:56:00.000+02:00

Vet det er lenge siden sist, og jeg er igjen den første til å beklage det. Hvem skulle ellers gjøre det egentlig....? Siden sist har det skjedd en ganske markant endring i livet mitt, og det er at jeg har flyttet tilbake til Oslo fra Stavanger. Jeg fikk tilbud om ny jobb i Oslo innen samme firma jeg har jobbet for siden august 2006, og da ble det til at jeg takket ja. Det var ikke med bare lett hjerte jeg tok avgjørelsen om å flytte. Menneskene jeg kjente, ble kjent med og var iferd med å bli kjent med både på jobb og privat og Stavanger by er alle ting jeg kommer til å savne. Samtidig gleder jeg meg veldig til å bo i Oslo igjen...

Det finnes store planer om at denne siden skal be betraktelig hyppigere oppdatert fra nu av. Det er også et faktum at det er blitt uttalt tidligere også...

En utrolig lekker bil...

2008-03-04T21:34:00.000+01:00

...kan bli din. Nærmere bestemt en Mazda 3 1.6 Exclusive. Ja tenk.

Selv med over 650 hits på annonsen, har jeg fortsatt tilgode å bli kontaktet av noen interessenter. Så hvis du er interessert i å kjøpe dette eksemplaret for pålydende, må du raske på før jeg senker prisen...Check it out!

http://www.finn.no/finn/car/object?finnkode=12536896

Kulturhjørnet V

2008-02-24T19:42:00.000+01:00

Denne utgaven av Kulturhjørnet tar for seg ett uttrykk og en musikk jeg er svært lite familiær med. Desto mer interessant og fascinerende.

Vi er, ja du gjettet riktig, på Tou Scene. I forbindelse med Stavanger som kulturby i 2008, har de lokket til seg to storheter innen ekstremvokal og improvisasjonsmusikk, engelske Phil Minton og norske Maja Ratkje.

På grunn av en uvanlig presis konsertstart, fikk vi ikke med oss starten av solokonserten til Maja Ratkje, men kvelden skulle fortsatt gi oss noen unike opplevelser. Gledelig nok var det fullt hus på den største scenen, noe jeg aldri har opplevd tidligere på dette stedet.

Komponisten og musikeren Ratkje opptrer i mange forskjellige sammenhenger. Ikveld skulle vi

få oppleve henne både som soloartist og som komponist da Det Norske Jentekor fremførte hennes bestilligsverk Ro-Uro. Som soloartist bruker hun sin egen stemme og elektronikk til å skape sitt lydbilde, et svært fascinerende lydbilde. Musikken er ikke umiddelbar vakker, men

med sine lekne lyder og uforutsigbarhet, kjenner jeg at den gjør meg glad. Om det er det Ratkje ønsker å oppnå vet jeg ikke, men det er ihvertfall slik jeg oppfatter musikken.

Etter en kort pause er det klart for Phil Minton, en eldre herre fra Torquay og en nestor innen improvisert vokal. Han tar plass på stolen på scenen og gir oss en oppvisning av hvordan stemmen kan brukes. Han lager en kaskade av lyder som jeg ikke visste kunne skapes av et menneske, langt mindre fra ens egen kropp. Lydene spenner fra rapelignende lyder, skriking,

murring, gisping, barnslig klaging, murring og nynning. Noen ganger høres det ut som han er iferd med å kveles av sitt eget oppkast, andre ganger hører

du at han har en nydelig baryton-stemme og så er det blandet inn en masse humor. Alt i alt en usedvanlig opplevelse av en ekstraordinær mann.

Siste forestilling på scene 1, var som nevnt tidligere Det Norske Jentekor som fremførte Maja

Ratkjes verk Ro-Uro. Dette er kveldens vakreste fremføring, med nydelige harmonier, disharmonier og solosang. Det er et stykke om krig og fred, hvor lyd, lys og bevegelse spiller en avgjørende rolle for fremdriften i stykket. Jentekoret bidrar med sang, dans

og opplesing av koptiske skrifter fra Nag Hammadi. Et gjennomgående element i stykket er bruken av norsk folkemusikk, og Ratkje forteller at også japansk folkemusikk er

representert, uten at jeg klarte å oppdage det.

For å avslutte denne kvelden, hadde arrangørene hentet inn en DJ av ypperste kvalitet. Jason Forrest er en internasjonal stjerne innen breakcore partymusikk, og det var særdeles underholdende å se ham gjøre det han kan. De fleste DJ´er snurrer bare plater, men Jason Forrest bidro vel så mye med dans som de han spilte for, og man kunne se han likte jobben sin. Håper bildet kan antyde det om ikke annet.

Oppsummert en strålende kveld på Tou, med musikalske opplevelser jeg til dags dato ikke har opplevd før.

Kulturhjørnet IV

2008-02-10T15:50:00.000+01:00

Det er fredag kveld, og vi er tilbake på Tou Scene. Kveldens program var to konserter med to kvinner, Silje Nes og tidligere Velvet Belly-vokalist Anne Marie Almedal. Begge opererer innen kategorien varsom og dempet pop med elektroniske innslag, eller noe i den duren.

Først ut Silje Nes. Etter det jeg kunne bedømme, en svært ung pike fra nord-vestlandet en eller annen plass. Sangene var bygd opp rundt hennes gitarspilling og vokal. Med seg på scenen hadde hun en kar som ble introdusert som Arne, på litt bass og mest trommer. Ved hjelp av elektronikk gjorde hun opptak av seg selv under de fleste sangene, og på den måten bygde sangene seg opp ettersom lydbildet ble fyldigere etterhvert. Bruken av elektronikk skal hun ha plusser i margen for, men vokalmessig synes jeg imidlertid dette var i overkant forsiktig og snilt. Stemmen hennes var så var og dempet, at det nærmest var en umulighet å plukke opp hva hun eventuelt prøvde å formidle. Selve melodiene var heller ikke særlig spennende, så jeg var litt skuffet må jeg innrømme. Det at jeg i all hovedsak hadde kommet for å høre sangene fra den eksellente platen til Anne Marie Almedal,

The Siren And The Sage, hjalp dessverre heller ikke på min aksellerende skuffelse over Silje Nes´fremførelse.

Etter en knapp time i selskap med Silje Nes, var det imidlertid klart for, etter min mening, en av sørlandets flotteste representanter i det norske kulturlandskapet, kristiansanderen Anne Marie Almedal. Hun stilte opp med et mannsterkt band, med sin ektemann Nicholas Sillitoe på piano, koring etc, en annen fyr på gitar, en med et øst-europeisk klingende navn på cello, og ei dame på flere ting tror jeg, muligens litt tangenter og noe klokkespill-greier. Det hun imidlertid bidro mest med, var meget iørefallende koring som skapte noen usedvanlig vakre harmonier. Selv om

denne musikken også er av det vare slaget, så er dette en helt annen opplevelse. Melodiene er kort og godt bedre, samtidig som bandet skaper ett mer helhetlig lydbilde. Almedal, med sitt naturgitte, fordelaktige utseende, sitt særdeles lange hår og sin nærmest hypnotiserende stemme, skaper en stemning og ett univers man svært lett fortapes i der man sitter. Sangene var ikke overraskende i stor grad hentet fra det siste album, men vi fikk også servert litt Velvet Belly-materiale, samt en flott tolkning av en Massive Attack-låt jeg ikke husker navnet på.

Så oppfordringen er hvis Anne Marie Almedal dukker opp i nærheten av deg, bør man innfinne seg.

Etter konserten var det ingen ringere enn DJ Friendly som spilte opp til dans på Tou Scene. Imidlertid følte jeg heller ikke denne gang for å ta i bruk de ikke spesielt slitte danseskoene.

Strømbrudd

2008-02-07T13:15:00.000+01:00

Bygget som bildet viser ligger i et område som kalles, paradoksalt nok, Strømsteinen. Det er i dette bygget jeg og mine kolleger konstruerer det som oljeselskapene måtte ønske på sine installasjoner.

Ca kl 1030 idag i dette bygget, ble jeg og mine kolleger rått og brutalt revet ut av vår ingeniør-hverdag. Idet idemyldringen nådde sitt klimaks og man endelig klarte å logge seg inn via Citrix, satt vi plutselig i stummende mørke.

Etter at man hadde fått samlet alle medarbeidere ute ved hjelp av brannalarmen, fikk vi opplyst at hovedtilførselen til bygget var røket og at det bare var å komme seg hjem og møte opp som vanlig i morgen tidlig.

Her kan man lese hva Stavanger Aftenblad skriver om saken;
http://web3.aftenbladet.no/lokalt/article592342.ece

Kulturhjørnet III

2008-01-21T19:55:00.000+01:00

Denne gang tar vi dere med til Stavanger kino og Sal 5. Filmen som får spalteplass er den mye omtalte, norske skrekkfilmen Rovdyr. Denne filmen var det ikke planlagt å bruke et par lørdagstimer på, men vi ble pent nødt til det da vår prefererte forestilling var utsolgt.
La oss være veldig "to the point"...for en drittfilm. Nå skal det sies at undertegnede ikke er en spesielt stor tilhenger av skrekkfilm-sjangeren. Jeg ser ikke helt poenget med å se en film, hvis ENESTE mål er at man skal hoppe i stolen noen ganger. Hvis det er en brukbar story bygget rundt disse hendelsene og scenene som gjør at man letter fra fløyelsetet, så ser jeg dog helt anderledes på det. Som leseren kanskje har skjønt, så var story'en i Rovdyr ikke tilstede. I starten får vi opplyst at vi befinner oss i 1974 og en ungdomsgjeng på fire er på vei på hyttetur. Etter en stopp på en lite hyggelig kafè i en eller annen bygd, blir de etterhvert innhentet av en bil. I bilen sitter det noen karer i jaktutstyr og kaps. En av de skumle gutta i bilen hadde forøvrig en kaps som bar logoen til BP, British Petroleum. En logo BP ikke brukte i 1974 ihvertfall. Nuvel, hadde det vært det eneste å sette fingeren på så...
Disse jegerne er av en eller annen grunn veldig sinte og begynner og drepe og styre på. Den første som blir drept er ei jente som haiket med de fire ungdommene fra den lite hyggelige kafèen. Hun har tydeligvis truffet på jegerne tidligere da hun opptrer svært nervøs, uten at hun ser noe poeng i å fortelle de andre noe om hva hun har opplevd. Litt merkelig, men tipper hun angrer nå...
Resten av filmen foregår i skogen hvor de fire ungdommene trasker rundt i skogen og forsøker å gjemme seg for jegerne. Det var forresten ingen overraskelse at det var den fineste dama med den trangeste toppen som var den som ordnet opp etterhvert...
Underveis i filmen tenkte jeg at jeg gledet meg til å finne ut hva som var motivet til disse jegerne for å gå rundt og drepe uskyldige turister, men fikk vi aldri vite. Det motivet ble nok skyvet under teppet når filmskaperne satt og brainstormet over hvilke nye makabre scener de kunne lage. Det er jo mye gøyere, og ikke minst mye lettere.
Etter min mening, så kunne skaperne av filmen med hell latt de fire ungdommene komme seg opp til hytta, før ting begynte å skje. På hytta kunne det blitt laget litt flere historier rundt de fire og litt mer dybde i handlingen enn når de bare ble løpende rundt i en skog hele tiden.

Gørrkjedelig.

Uverdig

2008-01-21T16:16:00.000+01:00

Har fått tilbakemeldinger på at det kunne være ønskelig med noe hyppigere oppdateringer av siden, og jeg er så hjertens enig. Jeg skal si dere det at jeg de siste ukene har hatt svært dårlig samvittighet.
Saken er at jeg for tiden lever under uverdige forhold, rent trådløst-nettverks-messig. Det hører faktisk til sjeldenhetene at jeg kan benytte meg av de tjenester og tilbud dette allestedsnærværende nettverket tilbyr, hjemme i min egen stue.
Dette, kombinert med en veldig feil fordeling av timer på jobb kontra fri, har gjort sitt til at det har blitt som det har blitt.
Til tross for dette, er det faktisk planlagt en ny utgave av Kulturhjørnet, som hvis alt går min vei blir publisert iløpet av kvelden.

Vindfullt

2008-01-05T14:59:00.000+01:00

Når vannet i toalettskålen bølger og vindusspylervæsken nærmest blåser bort før den når frontruta, vil jeg si vi har en noe vindfull værtype.

På det nederste bildet

, ser dere toppen av masta på en båt som igår lå trygt fortøyd i Hillevågsområdet. Det kunne en felles værinteressert mann opplyse meg om på bryggen. Samme mannen var på vei ut til Sele ved Klepp på Jæren for å se om han fortsatt hadde campingvogn....

Jul igjen

2007-12-20T21:18:00.000+01:00

Ville bare minne alle lesere om at det snart er jul, og at man ikke må glemme å ta litt fri.

I forbindelse med julehøytiden blir det konsumert ikke så rent lite klementiner i dette landet. For undertegnede begrenser det seg i stor grad til Cevita klementiner, som man blant annet får kjøpt på Meny-butikker.

I den sammenheng vil jeg komme med et klementin-tips jeg oppdaget ved en tilfeldighet for noen år siden. Etter du har skrellet ferdig klementinen, la båtene stå og "hvile" noen minutter, som vist på bildet. Når man så etter en stund setter tennene i klementin-båten, kjenner man at det ytterste skinnet sprekker opp, litt på samme måte som når man spiser en drue. Denne effekten ved at det ytterste skinnet er noe tørket opp, setter undertegnede stor pris på. Just try it!

Sånn ellers....ha en fortreffelig julehøytid.

Doktor Meny

2007-12-17T23:23:00.000+01:00

Som tidligere nevnt så setter jeg stor pris på å vandre hyllelangs på Meny Hillevåg. Det forhindrer meg dog ikke å se på denne dagligvarebutikken med et kritisk blikk.

Så også idag, da jeg kunne lese, etter min smak, i overkant mye og detaljert produktinformasjon om tranebærenes fortreffelighet.

Jeg vet at opplysningene vi blir til del her er til vårt eget beste, men jeg fikk rett og slett ikke så veldig lyst på noe frukt etter å ha lest dette, helt sikkert velmenende, produkttipset.

Èn uke etter operasjon

2007-12-11T16:54:00.000+01:00

De verste knutene er som vi ser borte, men leggen er fortsatt ganske øm og hoven. Å stå stille for lenge, fører til store ubehageligheter i form av et massivt trykk nederst i leggen. Dette trykket avtar hvis jeg går, da musklene presser blodet tilbake til hjertet, eller at jeg sitter med benet høyt.

Etter sykehusets anbefaling, har jeg nå gått til innkjøp av en støttestrømpe. Dette plagget var å få tak i hos Stavanger Helsehus fikk jeg vite. Et populært sted for byens eldre kvinner viste det seg, uten at jeg ble veldig overrasket over det. Det imidlertid ingen fortalte meg var at denne helt ordinære strømpen kostet hele 800 kroner. Da kvinnen bak disken forkynte hva jeg måtte betale, hadde jeg allerede kortet klart, og da er det jo som kjent for sent å trekke seg.

Riktignok går strømpen helt opp over lårene, men hofteholdere fulgte altså ikke med. Denne svært tettsittende strømpen skal hjelpe til med å unngå at det dannes et for stort trykk nederst i benet, og det anbefales å bruke plagget i ca seks måneder etter operasjon.

Jeg vet det blir mye åreknute-prat for tiden, men det er faktisk veldig lite annet å berette om. Jeg har nå vært borte fra jobb i en uke, og det har vært til tider usedvanlig kjedelig. Planen er å forsøke seg på jobb i morgen, så får vi se hvordan det går.

Sauda sykehus

2007-12-07T15:26:00.000+01:00

Hva skal man si om dette sykehuset? For det første må det være ett av norges minste i sitt slag. FOR lite for myndighetene er det ting som tyder på, da det meste av virksomheten på sykehuset blir lagt ned iløpet av januar 2008. Dette hadde personalet nylig blitt informert om, og jeg merket en litt nedtrykt stemning.

På tross av dette ble jeg mottatt svært godt på Sauda sykehus og de gjorde det aller meste for at jeg og romkamerat Jan skulle trives.

Trivelige Jan viste seg å være en vinteridrett- og håndball-entusiast av de helt sjeldne. Samme kvelden vi to delte på rom 201, spilte de alltid like positive håndballjentene VM-kamp mot Østerrike, og dette hadde naturligvis Jan veldig lyst å få med seg. Han fikk den noe tilårskomne pleieren til å lete etter et reise-tv vi kunne se begivenheten på, og ikke lenge etter kom hun jammen ikke trillende inn med en tv.

Der lå vi da, i hver sin seng med benet høyt, spisende på hvert vårt kyllinglår og så på håndball og halve Jakten På Kjærligheten. Hyggelig det...

Som nevnt i et tidligere innlegg, ønsket jeg å finne ut om jeg var norges yngste mannlige åreknutepasient. Jeg kan nok ikke smykke meg med den gjeve tittelen, men fant ut svært lite utover det.

Jeg spurte damen, som forøvrig fikk det tvilsomme oppdraget å barbere hele benet mitt, om det noengang hadde vært noen mannlige åreknutepasienter under tretti år innom avdelingen. Hun humret ganske godt når jeg spurte om dette, og jeg fikk dermed en klar fornemmelse av at jeg ikke akkurat var gjennomsnittspasienten. Allikevel virket hun oppriktig når hun sa at jeg langt fra var den yngste, uten at hun kunne fremlegge noen statistikk på dette.

Hvis døgnet mitt på Sauda sykehus er representativt for resten av helse-Norge, så har vi ingenting å klage over. Jeg tror imidlertid at det er få sykehus hvor pleierne har så god tid til sine pasienter som i Sauda. Jeg kjenner det gjør meg trist at jeg er en av de siste som fikk kjenne varmen og gjestfriheten til Kjersti, Aud og alle de andre. Lykke til med hva dere måtte finne på i fremtiden.

Sauda

2007-12-05T19:01:00.000+01:00

Etter nærmest ett døgn i Sauda, er jeg tilbake på Storhaug. Sauda, denne byen som få andre blir assosiert med industrialiseringen i begynnelsen av 1900-tallet. Selv om smelteverket fortsatt er kommunens neste største arbeidsgiver, etter kommunen, har byen de senere år vært mest kjent som hjemstedet til Bjørn Eidsvåg og kanskje i noe mindre grad for sitt eminente cheerleading-team.

Målet mitt med turen til Sauda, var som kjent å kvitte meg med en åreknute. Etter båttur fra Stavanger til Hebnes, buss fra Hebnes til Ropeid, skifte av buss på Ropeid, kom jeg meg endelig til Sauda sykehus. Etter tildeling av seng, ble hele høyrebenet fra vrist til over lysken, barbert til det ugjenkjennelige og jeg ble igjen plassert i senga for å vente på tur. På rommet hadde jeg heldigvis selskap, i form av den svært joviale mureren Jan fra Sauda. Han skulle også opereres for åreknuter, og jobbet, ikke overraskende, på smelteverket.

Det ble etterhvert tid for inngrep og kirurgen mente at i tillegg til å gå inn i selve leggen, måtte han snitte seg inn i lysken. Det var der hovedproblemet lå mente han. Slapp av, jeg skal ikke gjengi noen bilder fra det området.

Operasjonen startet og det var i tillegg til kirurg og anestesi-sykepleier, to andre sykepleiere i arbeid. I begynnelsen var jeg lokalbedøvet, men det skal sies at jeg i tillegg var svært omtåket. Ca tre sekunder etter at anestesi-sykepleieren sa at "nå vil du nok snart kjenne det litt i hodet" hadde jeg store fokuseringsvansker kan du si, og jeg hadde nok gått med på det meste. Siste jeg husker, er at masken står rett over ansiktet på meg. I ettertid fikk jeg vite at det var da jeg ble tildelt full narkose. Kirurgen gikk inn i lysken, og bokstavelig talt dro ut hele den svære venen som hadde skapt problemene i leggen. Hyggelige bilder på netthinnen nå...

Nå i ettertid, så er ikke formen strålende vil jeg si. Første natta, som jeg måtte tilbringe i Sauda, sov jeg ca ingenting. Jeg og min nå gode samtalepartner Jan, la oss til ro ca kl 2200. Første gang jeg våknet opp etter at jeg trodde jeg hadde sovet og lurte på "nå kan det kanskje nærme seg morgen", var klokken 2330...

Det ble faktisk morgen dette døgnet også, og klokken 0700 satt jeg på bussen på vei til Ropeid hvor båten skulle ta meg videre til Stavanger. Ikke veldig behagelig tur, da offentlige fremkomstmidler ikke nødvendigvis legger forholdene til rette for folk som foretrekker å ha benet høyt.

Ca tre timer senere var jeg på plass i lenestolen hjemme, med benet høyt. Usikkert hvor lenge jeg blir hjemme, men kirurgen sykemeldte meg frem til jul, uten at jeg ser for meg at det blir aktuelt. Ikke har jeg tid heller...Blir uansett hjemme ut uken, så julebukker er hjertelig velkomne, men julebaksten må de selv sørge for.

Som sagt, formen kunne vært bedre, men absolutt verre også. Det er noe smertefullt i sårene naturlig nok, og natta som var sørger vel også for en litt dårlig form.

Billedlige beviser kommer senere, da leggen foreløpig er bandasjert. God natt.

Åreknute

2007-12-03T22:53:00.000+01:00

Her har vi altså den tidligere omtalte leggen med en godt utviklet åreknute. Først og fremst så ser ikke dette bra ut, og Wikipedia beskriver det veldig flott synes jeg;
"De kraftige tegningene av fortykkede blodårer kan pasienten føle som kosmetisk skjemmende og det kan hindre pasienten i livsutfoldelse som bading og sport/treningsaktiviteter der kortbukser er det naturlige antrekket."
Så sant, så sant.
For min del handler altså dette mest om det kosmetiske, og etter en konsultasjon med min fastlege i høst, så ble det bestemt at nå skulle leggen under kniven. I

Stavangerområdet brukes sykehuset i Sauda til slike mindre inngrep,
og i morgen den dag faktisk, er jeg på vei til Sauda sykehus. Etter båt og buss, så ankommer jeg etter planen Sauda klokken ti på formiddagen, hvor inngrepet vil forløpe samme dag. Alt etter hvordan formen er så kan jeg reise hjem samme dag, eller jeg kan ligge over. Etter at jeg ble kontaktet av personalet ved Sauda sykehus, så er jeg veldig lysten på å overnatte. Fikk et svært hyggelig brev i posten om innleggelsesdag og klokkeslett og det var tydeligvis lagt stor vekt på at pasienten skulle føle seg

velkommen. I konvolutten var det også lagt ved et skriv om hva
som skal skje på sykehuset. Et nydelig skriv som var skrevet på rim. Nesten rørende.

Grunnen til at jeg legger ut det lite attraktive bildet av min høyre legg, er naturligvis at vi alle i etterkant kan vurdere resultatet. Jeg skal rett og slett gi en brutalt ærlig tilbakemelding om hvordan jeg blir behandlet av helse-Norge når jeg nå overlater kroppen min til dette bygdesykehuset.

Som nevnt igår, så er ikke menn rundt de tretti de som oftest lider av åreknuter for å si det forsiktig. Noe av det mest spennende med dette eksperimentet, blir derfor å høre personalet i Sauda sine erfaringer. Har de noensinne hatt en såpass ung mann som åreknutepasient?

Jeg kjenner jeg har mange ubesvarte spørsmål, som jeg håper blir besvart iløpet av oppholdet i Sauda...

Forhåpentligvis er ikke formen altfor dårlig når jeg returnerer, slik at jeg både kan gi en oppdatering her, og at jeg kan komme meg tilbake i jobb snarest. Jeg regner allikevel med å være sykemeldt ut uken. Hvis jeg dog ikke har gitt en oppdatering her før førstkommende helg, hadde jeg satt pris på om noen stakk en tur inn for å sjekke tilstanden...

Alder

2007-12-02T22:57:00.000+01:00

Hvor gammel er jeg egentlig? Den mest anerkjente måten å finne ut sin egen alder på, er å ta årstallet man lever i nu og subtrahere årstallet man ble født i. For min del blir regnstykket
seende slik ut;
2007-1976=31
Det tallet virker unektelig noe lavt når jeg forteller at jeg over flere år har utviklet et i overkant høyt hårfeste, favorittsjokoladen min er kokesjokolade og jeg finner det naturlig å dyppe småkaker i kaffen.

Og ikke nok med det, og nå kommer vi til hovedpoenget...I likhet med det høye hårfestet, så har jeg de senere år utviklet en markant blodåre på høyre legg, bedre kjent som åreknute. Åreknuter utvikles ved at venene i bena utvider seg under huden og danner tykkere årer som slynger seg under huden og eventuelt danner små felt som et nøste av blodårer.

Medisinsk trenede lesere vil muligens argumentere mot at åreknuter ikke er noe typisk alderdomstegn, men noen barnesykdom er det definitivt ikke. Lidelsen er derimot kjent som en typisk kvinnelidelse, ofte i forbindelse med graviditet. At jeg, en mann på 31, har utviklet denne lidelsen, vil jeg derfor beskrive som høyst oppsiktsvekkende.

Hvis du synes dette ble for sterk kost og at litt for mange intimitetssoner ble tråkket over, må jeg be deg holde deg unna denne nyhetsformidleren i morgen. Da vil nemlig billedlig bevis for denne velutviklede blodåren være tilgjengelig på denne siden. Det vil også bli lagt frem en plan for hvordan denne åreknuten medisinsk skal knyttes opp, og jeg håper også og finne ut om jeg er norges yngste mannlige åreknutepasient.

Julekalender

2007-11-25T19:37:00.000+01:00

Svært sjarmerende brev og tjuefire små innpakkede gaver kom i posten fra sørlandet i helgen;

På fabrikktest i Molde idag...

2007-11-22T21:08:00.000+01:00

...i snø og null grader. Trivelig

Kulturhjørnet II

2007-11-19T19:03:00.000+01:00

Ny utgave av Kulturhjørnet og nok en gang er åstedet Tou Scene. Én lørdag i måneden arrangeres Tou Natt, et arrangement hvor det fra klokken tjueen og utover serveres opplesing, videokunst, dans og i all hovedsak musikalske konserter.
Lørdag syttende november gikk det tolvte arrangementet av stabelen, og jeg var der. Denne lørdagen startet med en fortellerforestilling av Liv Brita og Thomas. Temaet for denne fortellerforestillingen var "Cardia" som betyr hjerte. Den dreadlocksbefengte Liv Brita startet med å fortelle en historie om, ikke overraskende, kjærlighet. Historien handlet i korte trekk om en kvinne som havnet på havets bunn pga at hun ikke ville ekte den mannen
faren hadde bestemt.
Der på havets bunn begynte fiskene så smått å ta seg til rette, og om ikke lenge hadde jommen fiskene spist opp hele jenta, så bare skjelettet satt igjen. Over havets bunn, og tilogmed over havets overflate,

satt det en kar i en båt og fisket. Dette skjedde etter at fiskene hadde spist opp den ulykkelige jenta, så denne karen fikk jenta naturligvis på kroken, bokstavelig talt. At han ble overrasket når han dro byttet over bord, ville være feil, da vettskremt nok vil være mer riktig. Han la på sprang mot huset sitt, med skjelettet halsende bak. Da de kom innomhus begge to, så imidlertid mannen at
skjelettet var vel så vettskremt,
og av en eller annen grunn slo han seg til ro med dette da historien forteller oss at han la seg til å sove. Da han hadde sovnet begynte skjelettet og røre på seg igjen, og det var naturligvis hjertet til mannen det var ute etter. Hjertet ble ganske elegant hentet ut ved å dytte skjeletthånda gjennom brystet på mannen, og etter at skjelettet hadde ført det bankende hjertet rundt sin egen kropp, begynte vev og hud og dukke opp igjen. Etter en kort seanse med hjertet og skjelettet, var skjelettet igjen blitt til den nydeligste kvinne. Da hun bokstavelig talt hadde tatt
hjertet til mannen, er det vel ingen
overraskelse at de levde sammen i overskuelig fremtid.
En ikke veldig spennende eller overraskende historie, selv om Liv Brita gjorde en levende fremføring gjennom
sin innlevelse og sitt ramsalte,
nordnorske språk.
Neste var Thomas som fortalte om leiligheten sin i England og om den gamle mannen i tøfler og slåbrok han leide hos. Thomas fremføring bar preg av i overkant mye inspirasjon fra dialoger sist hørt og sett på Fjernsynsteatret. Kort fortalt en noe flau fremføring over en svært lite spennende tekst. Etter dette var det klart for Poor Edward. Beklageligvis fikk jeg ikke med meg starten på denne konserten, men Poor Edward besto av to unge menn med hver sin

kassegitar og hver sin stemme.

De fremførte til tider svært melodiøse låter som umiddelbart fikk meg til å tenke på singer/songwriters som Tom McRae, Damien Rice og den gjengen der. Ikke nødvendigvis veldig spennende og nyskapende, men nedtonet og melankolsk og de ga meg en fin halvtime. Fototjenesten denne kvelden ga meg ikke de beste bildene, men her er ihvertfall omrisset av de to guttene.

Umiddelbart etter at Poor Edward hadde spilt siste strofe, var det ny fremføring på scene 2, hvor rapperen, poeten og poesislam-mesteren Atlars skulle få relativt frie tøyler. Hans noe slentrende fremtoning kommer kanskje ikke så godt frem på det kornete bildet under, men det for holde før du opplever denne mannen live

Denne unge mannen er vel egentlig rapper, men etter å ha vært representert i NM i poesislam to år på rad, har han også gjort en karriere ut av det.

Han fremfører sine velformulerte, samfunnskritiske tekster med en presisjon og rytme som ikke gjør det pinlig å høre på, faktisk veldig underholdende og til ettertanke.

Siste band på scenen var Stonefish Brigade. Dette bandet hadde jeg sett frem til etter å ha lest forhåndsomtalen.

Der ble det påstått at dette skulle ligge i landskapet Nick Cave, Johnny Cash og Leonard Cohen. Fristende? Jada.

Og de innfridde mine forventninger, selv om jeg følte en sterkere Madrugada-referanse enn Leonard Cohen, ihvertfall slik de fremsto live. Vokalisten hadde en upåklagelig stemme i Johnny Cash-landskapet, mens gitaristen var av det energiske slaget, nærmest som en Sondre Lerche på speed. Det hørtes forøvrig ut som en veldig, veldig irriterende person...

Vokalisten nevnte et sted iløpet av konserten at de vanligvis var hele syv personer i bandet. På bildet kan du skimte fire personer, noe som betyr at, ganske riktig, tre personer manglet.

Som sagt dette var et hyggelig bekjentskap og selv om jeg under konserten kjente at dette vil jeg få svi for i morgen i form av øresus, så ble jeg sittende på krakken min.

Stonefish Brigade markerte slutten på programmet, før de som hadde danskeskoene på kunne prøve ut sine siste moves etter rytmene til DJ Friendly (kjent fra selveste NRK).

Undertegnede lot ikke fristelsen ta overhånd og konstaterte en trivelig avslutning på nok en Tou Natt.

Observasjoner i Oslo & Liverpool

2007-11-12T20:24:00.000+01:00

Finfin sykkelhjelm på Grønland

Good luck with getting that out!

Skuffende lite demonstrations foran Stortinget denne lørdagsformiddagen. Men hvem vet hva de to tilårskomne vennindene i bakgrunnen brygger på...

Herlig mannlig massasje mellom to av Oslos løsere fugler

Think I got the message!

Oslo-visitas

2007-11-12T19:28:00.000+01:00

I forbindelse med min avvikling av opptjent ferie, var jeg fra andre til femte november for en stakket stund tilbake i mitt kjære Oslo. Oslo-besøket var opptakten til en lengre reise til vår gamle allierte England, hvor jeg holdt hus fra sjette til ellevte november.
Bortsett fra et svært uheldig sluttresultat innen fotballsporten, ga Oslo-besøket meg utelukkende gode opplevelser. Hyggelige, sosiale lag med gamle venner, kultur og fornøyelige observasjoner sørget for det.
Kjendis-spotting er naturlig å bedrive når man er i Oslo, og da særlig kjendiser man nesten har glemt og kanskje burde ha glemt. Av ansikter jeg dro kjensel på var tidligere Idol-programleder Kåre Magnus Bergh, Tramteatrets Anders Rogg og
Beat For Beat pianist Gisle Børge
Styve. Kronjuvelen derimot var Dagsrevy-veteranen Åsulv Edland. Om han fortsatt er på NRK-huset eller om han, fortjent nok, har trådd inn i pensjonistenes rekker, er for meg usikkert. En iøyefallende allværsjakke hadde han ihvertfall på seg da han steg inn Litteraturhuset i Wergelandsveien. Fikk dessverre ikke tatt bilde av denne legenden, da han forsvant før jeg fikk synet tilbake etter møtet med allværsjakken.
Som nevnt befant jeg meg på Litteraturhuset og nøt en kopp svartmalt kaffe denne formiddagen. På trappen utenfor Litteraturhuset ble jeg fanget av en utstilling som så slik ut;

Et fascinerende skue.
Etter det jeg skjønte var denne oppstillingen av en rekke forskjellige høyhælte sko, samtidskunstutstillingen "Hovedsentralen For Høyhæla Sko." Fant ikke helt ut hva symbolikken var,
men høyhælte sko er jo i det minste flott å se på.
Så lenge jeg slipper å gå med dem...

En hedersmand

2007-11-01T22:55:00.000+01:00

Det er det han er, den joviale dansken Jesper Brieuc Madsen. Han var frem til idag min arbeidskollega, nå er han bare min venn. Dansken skal nå gi litt mer av sin tid til sin danske pige i Esbjerg, etter at han idag hadde sin siste arbeidsdag hos Aker Kværner.
Takk for din vilje til å dele din kunnskap, takk for din sedvanlige danske væremåte, takk for dine danske bon-bons og takk for det herlige danske sprog.

Lykke til med alt du måtte foreta deg senere i livet. Vi treffes igjen.

Her ser vi Jesper ved arbeidspulten sin. En arbeidspult som til tider har vært LANGT mer kaotisk enn bildet antyder

Kulturhjørnet I

2007-10-30T08:25:00.000+01:00

Gratulerer, du har nettopp funnet et nytt hjørne hos Terjes. Planen er at dette hjørnet på uregelmessig basis, skal beskrive de kulturaktiviteter forfatteren til enhver tid skulle delta i. En svært subjektiv og brutal tilbakemelding til kulturlivet altså.
Hvilke kulturaktiviteter snakker vi om? I og med at mitt prefererte kulturuttrykk er konserten, så vil nok det gjenspeile
seg i innholdet i Kulturhjørnet,
men også utstillinger av forskjellig art, performancekunst, filmer og mer avantgardistisk kunst vil bli dekket. Åstedet for mange av aktivitetene vil være Tou Scene. Det henger sammen med
at forfatteren trives svært
godt her, i tillegg til at variasjonen av kunst- og uttrykksformer som
får sin scene her, er unik i Stavanger.

Det første besøket i Kulturhjørnet tar oss tilbake til nettopp Tou Scene lørdag 27 oktober 2007. Der var det klart for en kveld fyllt med elektronika, en musikksjanger som rommer meget. Deler av denne sjangeren har jeg trykket til mitt bryst de siste årene, men de tre gruppene som skulle ta oss gjennom denne kvelden var ukjente for meg, så ingen kan beskylde meg for å være forutinntatt. Jeg ankom stedet cirka klokken tjueen, da var det dessverre som vanlig, ganske god plass i lokalene til gamle Tou bryggeri.
Etter å ha sittet og pratet med mannen bak baren om dette og hint i cirka en time, var det klart for kveldens første utøvere; Pål Asle Pettersen & Anders Gjerde.
Ja, dette var faktisk navnet på dette bandet. Utrolig lite elektronikaish og tydelig manglende, internasjonale ambisjoner der altså.
Deres fremtreden på scenen var ganske spesiell, da Pål Asle og Anders satt på scenegulvet så og si under hele konserten og flikket på sine Macintosh'er. Lybildet var en relativt statisk lydvegg , ispedd elektroniske loop'er, trillende fløytespilling og en særs utradisjonell
traktering av fiolininstrumentet. Dette skapte
til tider en ganske fornøyelig sinnstemning hos undertegnede, og jeg fant meg selv å trampe takten, før enn eller annen loop sørget for å endre lydbildet fullstendig.
Innslaget av fiolin og fløyte gjorde sitt til at dette til tider var veldig iørefallende, og kvelden hadde fått en flott start.
Under kan duoen skimtes i aksjon på gulvet. Bildet antyder også det noe sparsommelige publikumsfremmøte.

Nestemann ut var enmannsorkesteret Vasøk. Denne unge mannen sto under hele konserten fremoverbøyd bak sin Macintosh og skapte det jeg vil kalle et tradisjonelt
elektronisk lydbilde. Et lydbilde vi har hørt fra utallige mainstream-DJ's tidligere, og som jeg synes var urkjedelig. Der Pål Asle og Anders klarte å krydre musikken sin med utradisjonelle virkemidler, ble dette for forutsigbart og lite nyskapende. Heldigvis plukket han seg av scenen rimelig kvikt, forhåpentligvis for å komme seg hjem og øve.

Siste band på programmet var bandet Modan Garu. Modan Garu med den velrenommerte forfatteren Tore Renberg bak noen av tangentene. Noen har prøvd å beskrive musikken til Modan Garu som retro-futuristisk elektropop som fyller det gapende tomrommet mellom Pet Shop Boys og
Ingmar Bergman. Det retrofuturistiske gir deg følelsen av at "dette er gammelt, men de som lagde det trodde det skulle gi et bilde av fremtiden". Det stemmer godt når de mannlige medlemmene av Modan Garu pøser ut svært dansbare synth-akkorder, begge ikledd i noe som ser ut som sølvjakker, slike sølvjakker alle fremtidsvisjoner var basert på på sytti- og åttitallet.
Når man i tillegg til synth-akkordene blander inn den nærmest hypnotiserende stemmen til Elisabeth Røise, høres dette veldig flott ut. Spesielt singelen "Foxhunting For The Future" er et lite mesterverk. At de også mestrer den noe ukjente sjangeren elektro-ballade, viser de til fulle når de gjør en tåredryppende versjon av Billy Bragg-klassikeren "St Swithin's Day".

En bra kveld i det elektroniske lydlandskapet sett under ett vil jeg si. Problemet med denne sjangeren er at
når det først er kjedelig og dårlig,
er det så uendelig kjedelig og dårlig. Blir også litt slitsomt å bare
LYTTE og ikke gi hjernen pause ved å kaste seg ut i en hemningsløs dans, noe jeg altså ikke gjorde.

Følg med på denne siden for neste utgave av dette subhjørnet, uvisst når det blir.

Jaffa Cakes Orange...

2007-10-21T01:10:00.000+02:00

Dette produktet har de senere år utviklet seg til å bli en viktig del av mitt kosthold. Dette produktet som man ikke helt klarer å sette i bås. Er det en kjeks eller er det en liten kake? Denne forvirringen er global, da produktet på engelsk heter Jaffa Cakes, mens i norsk språkdrakt endrer produktet seg til en kjeks, altså Jaffa Kjeks. Fascinerende i seg selv.
For meg så er allikevel det mest fascinerende den imponerende suge-evnen dette produktet har. Overtrukket med den deiligste, mørke sjokolade, fylt av ett utsøkt appelsinfyll, så kommer det i bånn det man vel kan kalle kaken eller kjeksen. Denne kaken kan best sammenlignes med en svamp, både i utseende og konsistens. Denne suge-evnen kommer virkelig til sin rett idet man dupper den raskt ned i en kopp varm kaffe (gjerne Frieles Cafe Noir). Det som skjer er at "svampen" blir gjennomtrukket av kaffe. Etter at det raske kaffedykket er utført, er det
nærmest en nødvendighet å få hele kaka inn i munnen i ett jafs, da den tenderer mot å bli litt slapp kan du si. Når man først har fått inn alt i munnen, er det bare å lene seg tilbake og la produktet leve sitt eget liv på tunga.

Under ser dere bilde av det produktet jeg har snakket om. Det som er viktig her, er at dette er av merket LU...

...og da har vi kommet frem til essensen ved innlegget; Hvor er LU Jaffa Cakes Orange blitt av? Og i særdeleshet 300 gramspakningen. Jada, jeg finner fortsatt Jaffa Cakes i butikken, men ikke av merket LU.
Det begynte for noen måneder siden da enkelte butikker byttet ut produktet med noe de kalte Jaffa Mini, altså mye mindre Jaffa Kjeks. De var OK de, men mengden appelsinfyll var tydeligvis det som måtte vike i Mini-utgaven, så det ble i overkant tørt, noe selv ikke den inntrukne kaffen kunne gjøre noe med.
Etterhvert prøvde LU seg også med produktet Jaffa Cakes Forest Fruit, uten at undertegnede ble nevneverdig tilfredsstilt av det.
En stund etter det, ble dette Forest Fruit produktet fjernet, forståelig nok, fra butikkhyllene. I senere tid har det dukket opp erstatninger, men ikke fra LU. Merker som Bisca og First Price dominerer nå Jaffa Cakes-segmentet, og jeg har sjekket ut med en rekke matvarekjeder for å si det sånn.
Disse merkene er OK, men det er ingen som helt
kan måle seg med LU.
Faktum er nå at det er måneder siden jeg har sett mitt favorittprodukt fra LU. Sist jeg observerte produktet var på en Statoil-stasjon på Ganddal våren 2007, hvor de faktisk hadde noen 150 gramspakninger liggende...

Idag bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk på å komme til bunns i saken. Første grep var å ta turen til Meny Hillevåg.
Jeg pleier å besøke denne butikken tidlig lørdag formiddag, før det blir altfor crowded og før smaksprøvene blir altfor dvaske. På Meny Hillevåg er det god plass, godt utvalg i alle slags kategorier (bortsett fra Jaffa Cakes) og ikke minst en eksellent ferskvaredisk. Det var ved denne ferskvaredisken
jeg idag tilfeldigvis befant meg ved siden av en elegant, eldre herre. Jeg må si jeg ble noe overrasket når jeg hørte spørsmålet han stilte den unge piken i Meny-kostyme;
"Fasan....e det slutt på den?" Rådvillheten i den unge pikens ansikt, var ikke til å ta feil av;
"Hvor i alle dager er fasan-avdelingen i denne sjappa??" Hva som skjedde videre vet jeg ikke,
men jeg tok meg ihvertfall videre til Jaffa Cakes-avdelingen. Der fikk jeg påkalt oppmerksomheten til nok en kvinnelig Meny-ansatt. Jeg spurte rett ut om hun visste hva som var skjedd med LU Jaffa Cakes. Forklaringen hennes om at det nok skyldtes dårlig salg og at produktet nok hadde gått ut av produksjon, fattet jeg ikke umiddelbart veldig stor tillit til. Spesielt når man tenker på de summene jeg har bidratt med.
Skjønte at det ikke var stor hjelp i betjeningen, så jeg tok skjeen i egen hånd. Etter å ha sett på pakningen på andre LU-produkter, lokaliserte jeg en web-adresse til LU Norge. Et godt utgangspunkt.

Neste steg for å komme til bunns i denne saken, ble gjort etter jeg kom hjem. Ved hjelp av verdensveven og den tidligere nevnte web-adressen naturligvis.
Riktignok ble jeg videresendt til en dansk side når jeg skulle ta elektronisk kontakt med LU Norge, men mail er sendt hvor jeg ber om en forklaring på hvorfor det norske folk er blitt fratatt denne kaken, eller var det kjeksen?

Oppdatering av denne viktige saken, blir naturligvis bloggført her når jeg eventuelt måtte høre fra LU Norge.

Kurs i presentasjonsteknikk

2007-10-18T00:01:00.000+02:00

Til tross for en uortodoks positur på bergenskvinnen og dagens foredragsholder Marianne fra Visma....selv en kommunikator som undertegnede plukket opp ett og annet tips under dagens seanse.

Min favorittoptiker

2007-10-16T23:25:00.000+02:00

Kvinnen du ser utføre sitt daglige virke på bildet, er en av handelsstanden i Stavanger sine beste medarbeidere. Denne driftige kvinnen heter Marcela, opprinnelig fra Colombia, og tjener til livets opphold hos optikerkjeden Brilleland, lokalisert i Kirkegaten 28.
Marcela, dette usedvanlig sjarmerende mennesket kom inn i livet mitt for omtrent ett år siden, og etter det første besøket har jeg gledet meg som et lite barn til neste linsetime.
Hver gang jeg går ut av døren og ut i Kirkegaten er jeg i strålende humør pga hennes ekte og levende ansikt og hennes sjarmerende, gebrokne norsk. Den halvtimen i stolen hos Marcela hvor jeg
lurer på "er det en P eller er det en F? Jeg sier F jeg..." eller om det er best å se på grønn eller rød bakgrunn, er som en liten ferie hvor alt annet er underordnet.

Idag var møtet ekstra spesielt, siden jeg etter mange år kastet dagslinsene 1-day ACUVUE på båten, og gikk over til månedslinsene med det kjappe og greie navnet
iWear XR Supreme.
Naturligvis etter anbefaling fra Marcela. Må nok snart inn å kjøpe mer linsevæske...

hvem er dette mennesket?

2007-10-15T23:06:00.001+02:00

Terje er mitt navn, og for tiden bor jeg i Stavanger. Det har jeg gjort siden august 2006. Stavanger er en storveis by på mange måter, og ikke så storveis på andre måter. Ikke ulikt de andre knapt 100 byene i Norge antar jeg.

Jeg har vært så heldig å havne i samme familie som en bror og en søster i tillegg til min kjære mor. De senere årene har mine søsken sogar gitt meg en svoger og en svigerinne. Som om ikke det var nok, så har disse to team'ene skaffet meg tre nieser i alderen åtte til godt og vel halvannet år. Jeg forteller det nok ganske sporadisk, men jeg er svært glad i dem alle.
Å være onkel er usedvanlig trivelig og jeg kunne ikke bedt om noen bedre og mer underholdende onkelunger. De to eldste har uttalt at de synes jeg er litt barnslig og lurer
svært på hvor jeg har mistet håret, mens den yngste nettopp har lært å si noe som ligner på mitt navn. Det holder i massevis for å sjarmere meg.

"jasså...

2007-10-15T22:16:00.000+02:00

...så han skal begynne å blogge nå? Bare 3 år etter at alle andre begynte liksom. For en premiedust."

Javel, mulig at jeg ikke er først ut av startblokkene, men du sitter
allikevel og leser det den premiedusten skriver, så the joke's on you.

Uansett, velkommen skal du være!
Til tross for den noe kvasse innledningen, så er målet at denne
plassen skal være et fristed fra samfunnets urimelige krav om til enhver tid å prestere, fra det bakstreverske og det som bare er trist. Her skal man ikke måtte gå igjennom tunge byråkratiske prosesser for å få lov til være, og ingen skal stå i fare for å bli stemt ut (hvis leserantallet VIRKELIG når rock bottom, er det mulig jeg må gå tilbake på det siste punktet for å skape litt falsk entusiasme).

Hvordan jeg skal klare å oppnå at leserne nærmest oppnår nirvana her inne, er selv jeg ganske spent på. Innholdet vil nok sprike fra episoder i forfatterens liv som forfatteren av en eller annen grunn finner formålstjenlig å poste og generell forbrukerinformasjon.

--hmm, "generell forbrukerinformasjon..." hvis ikke det er nirvana-material, så vet ikke jeg--